Gubber, hyller og munker

I en plasthall på Rosten høres lyden av skotthyll, Trøndelags litt bortglemte nasjonalsport. Til tross for dårlig rekruttering, holder sportens kjerne fortsatt god stand.

Tekst: Tobias Bjune Proos , Audun Fegran Kopperud , Edvart Solberg Svingen

Fakta

SKOTTHYLL

• Skotthyll er en særtrøndersk idrett somtrolig har røtter tilbake til skotske ingeniørersom bygde landsdelens første jernbane,Trondheim-Støren-banen på 1860-tallet.

• Banen består av to plattinger elleve meterfra hverandre. På hver platting står det trekjegler, som kalles munker.

• Man kaster en diskoslignende plate somkalles hylle, fra den ene plattingen til denandre. Målet er å treffe alle tre munkene.

• Den bakerste munken er verdt 30 poeng.Den i midten 20, og den fremste 10.

• Ekspertene sier at det lureste er å sikte påden bakerste munken, fordi sjansen for åtreffe alle tre, da er størst.

• Man kan enten spille på lag bestående avtre, eller kaste individuelt.

Bortgjemt mellom høye industribygg og Trondheims sørlige innfart finner vi en av landsdelens skjulte skatter. Skotthyllhallen på Rosten fylles opp nesten hver kveld av kasteglade mennesker som representerer en særtrøndersk idrett som får altfor lite oppmerksomhet i 2017.

– Ja, det har jo blitt en forgubbet sport, og vi sliter litt med å rekruttere yngre folk, sier Svein Myhre.

Han er leder for Norges Skotthyllforbund og en av ildsjelene som holder idretten i live. Han ble dratt inn i skotthyllens verden av noen kamerater som igjen hadde fått det fra familien.. Han begynte med skotthyll da han var rundt 18 år gammel, og har kastet aktivt siden den tid. I en idrettsverden stadig preget av penger, fotball og berømmelse er det færre og færre unge som kaster, selv i sportens vugge, Trøndelag.

Kate Iversen (48) Tor-Tur ogOla Sand (70) Plattbom

– De som detter ut, detter ut av naturlige årsaker, så da er vi avhengig av å få inn nye, forteller Myhre.

Forbundsleder Svein Myhre (48) Heimdal

De har gjort flere tiltak for å prøve å øke rekrutteringen, deriblant dele ut flyers og utleie av skotthyllhallen. De har sett at interessen har tatt seg opp og håper også at publisitet som dette kan bidra til å bringe flere folk til denne tradisjonsrike idretten. Det er også egne Juniormesterskap, så er det ingenting i veien for å bli med allerede i ung alder.

Kvinner i skotthyll

Denne iskalde mandagskvelden er skotthyllhallen på Rosten stappfull med tredjedivisjonskamper. Vaffelduften oser ut av kjøkkenet og utover i hallen. For det er nemlig kun to ting man kan servere på skotthyllkamper: kaffe og vafler. Kate Iversen er i dag ansvarlig for vaflene, men er selv også en habil kaster. Hun kaster for Tor-Tur, laget med flest damer i Norge.

– Fordelingen i Norge er vel nærmere 80-20 i herrenes favør, selv om det var flere damer før i tiden, har vi fortsatt mange gode. I Tor-Tur er vi hele seks aktive damer, og det er mange av mennene som ser opp til oss, sier Iversen.

En av de mer erfarne kasterne i hallen i dag er 70 år gamle Ola Sand. Han har drevet med skotthyll i over 45 år og husker selv at han vervet de første kvinnene i klubben Plattbom for mange år siden.

– Jeg fikk høre i flere år etterpå at det hadde vært en feil. Det falt ikke helt i god fisk, det var veldig konservativt før i tida. De hadde jo ikke sett kvinnfolk på banen, bortsett fra mødrene som kom og gikk.

Holde hodet kaldt

Hvordan blir man en god skotthyllkaster? Ifølge ekspertene kreves det konsentrasjon, presisjon og godt innøvd teknikk.

– Det handler om å gjøre det samme hele tiden, sier Myhre.

For det er nemlig slik at skotthyll ikke er så lett som det kan virke. Den minste ujevnheten i kastet vil bety mye for antall trufne munker. Kate Iversen legger også til at man i fysisk form er tydelig i kastet.

– Det er nok en fordel å være i god fysisk form. Jeg ser at de i bedre form holder ut lenger, sier hun.

Sist men ikke minst er det også et mentalt aspekt av en annen verden i skotthyll. Det å se egne munker falle som fluer kan være en mental knekk. AnneMette Sæterbakk, som selv har kastet i flere år, kan si seg enig i viktigheten med å beholde fatningen.

– Du må ikke bli sur. Blir du sur, mister du alt fokus. Det nytter ikke å kaste uten fokus, sier hun.

Kate nikker bekreftende.

Doping

De store dopingskandalene har uteblitt fra skotthyll. Her har det heller vært et lite problem med alkohol. Da en deltaker var påvirket ved et tidligere NM ble resultatet at vedkommende ble nektet å kaste. Dette er ikke noe de ønsker seg i idretten, men de vil at det skal være lov å kose seg.

– To øl på en varm sommerdag går selvfølgelig bra, men ikke fyll. På arrangementer er det nulltoleranse, sier Anne Mette Sæterbakk.

På tross av et stort konkurransenivå ser det ut til at skotthyll har sluppet billig unna når det gjelder doping. Alkohol kan vel også sjeldent kalles for prestasjonsfremmende rus, i alle fall i sportslige sammenhenger.

Uviss opprinnelse

I den årlig utgitte Skotthyllhåndboka kan man lese at sporten tidligere hadde en gullalder. Det første Trondheimsmesterskapet ble avholdt ved Sørem gård like ved Granåsen skistadion i 1934. Da var det så mye som 3 000 tilskuere til stede, skal vi tro Adresseavisen. Men sportens stolte historie strekker seg enda lenger tilbake.

Opprinnelsen er foreløpig omstridt, men en vanlig antakelse er at skotthyll kom med skotske og engelske ingeniører, da disse var med å bygge Trondheim-Støren-banen, som var landsdelens første jernbane. Dette skjedde i 1860. Grunnen til at opprinnelsen er vanskelig å finne er at skotthyll lett kan bli forvekslet med mange andre kasteformer som har vært gjennom tidene. Trolig driver de med en lignende kasteform i Skottland, og i Sverige har de varianten «Varpa».

Etter det famøse mesterskapet i 1934 fikk sporten sitt eget særutvalg i Trøndelagsdistriktet. Fram til Trøndelag Skotthyllkrets stiftelse i 1972 var skotthyll mye bedrevet som bedriftsidrett blant annet på fabrikkene i byen. Siloen på Ila og papirfabrikken på Ranheim var typiske skotthyllarenaer. I 1978 var Norges Skotthyllforbund et faktum. Det var da den organiserte serie og cup-kastingen startet.

Fra Østbyenmesterskap til Skotthyllhallen

Med «bare» 45 års skotthyll-erfaring bak seg, som han selv ironisk påpeker, sitter Ola Sand på mye historisk kunnskap.

Det startet som en grendeaktivitet på Lade, der han selv er oppvokst. Her var det to klubber i nærområdet: Hans egen klubb, Plattbom, fra Østmarkneset og landets eldste nålevende klubb, Treff. Klubben Tjua holder til i Weidemanns vei på Rosenborg. Disse var blant klubbene som før i tiden hadde Østbyen-mesterskap.

– Treff feira 90 år for litt siden, skyter Jens Klemetsaune inn.

Treff var opprinnelig en ekte «Lamon-klubb». De holdt til i den gamle bydelen Reina, der E.C. Dahls ligger i dag. Først flytta de til området som ble kalt «Raset», oppkalt etter et ras som skjedde på grunn av en flybombing under krigen. I dag er landets eldste klubb å finne ved Devle gård.

På slutten av 1980-tallet ble det opprettet egne kretsstyrer og per i dag er det fire kretser som klubbene er delt inn i. Disse er bindeleddet mellom klubbene og forbundet. Det siste store punktet i sportens historie er byggingen av Skotthyllhallen på Rosten. Nå kan man kaste skotthyll sommer som vinter, og grunnet god økonomisk drift, er hallen så og si nedbetalt, ifølge Jens Klemetsaune.

Øvelse gjør mester

– Det er lett å spille trekkspill når du kan spille trekkspill. Du kan ikke bare gå hit og hive ei hylle, sier Ola Sand og peker på den lange karrieren han har hatt.

Sand er stolt av sporten sin og poengterer viktigheten av mange års trening for å bli en habil skotthyll-kaster.

– Du kunne ikke bare gå å hive ei hylle du på din tid heller, Jens? Da var det vel kumlokk dere brukte, sier Sand til Jens Klemetsaune med et glimt i øyet.

Trolig uvitende om at Klemetsaune (68) tross alt er to år yngre enn han selv.

Utbredelsen

Selv om skotthyll regnes som en trøndersk spesialitet har det også fått et lite fotfeste utenfor Trøndelag. Det er kretser både på Møre og Østlandet. På Østlandet er det klubber i Vestfold som arrangerer egne årlige, lokale mesterskap.

Det er også andre steder der det ikke er stor nok utbredelse til egen krets, men som fortsatt har egen klubb. Blant annet har man DNK Gran Canaria, som er skotthyllklubben på den spanske øya. Det er allikevel ikke noe en kan kalle landsdekkende idrett enda, til tross for laget i Spania kan man nok heller ikke kalle den internasjonal.

– Vi trøndere flytter jo ikke så mye på oss. Vi trives best hjemme, så det er vel derfor det ikke har spredt seg, sier Svein Myhre.

Powered by Labrador CMS