Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article En varm og lunefull selvbiograf image

En varm og lunefull selvbiograf

En gjennomgående god leseropplevelse, så lenge påstått synskhet ikke vipper deg av pinnen.

Knut: Nobody’s baby er en selvbiografi av og om Unni Lindell, skrevet rundt historien om hennes nå avdøde katt Knut. Lindell veksler på å fortelle historier om dramatiske punkt i livet sitt der den sure og medavhengige Knut har spilt førstefiolin, til bakoverskuende fortellinger fra egen oppvekst i trange kår med en selvoppofrende mor og en narsissistisk far.

At Lindell i all hovedsak er kriminalforfatter lyser gjennom sidene også her. Dette kommer til syne i form av hastig skiftende historier som plutselig droppes for så og senere hekles opp igjen, en mørk symbolikk og et driv som gjør biografien vanskelig å legge fra seg. Historiene hun forteller er velvalgte, og selv om de er spredte bidrar kattetemaet til å knytte boken sammen som helhet.

Les også: vår anmeldelse av Helga Flatslands En moderne familie

Det som derimot drar boka ned, og sprekker leseboblen gang etter gang, er de langdryge passasjene Lindell bruker til å filosofere over egen fortreffelighet, om det så dreier seg om egen finslepne sensitivitet, empati, eller klarsynthet. Enhver selvbiografisk roman burde ha rom for å filosofere rundt egne handlinger, men inntrykket jeg som leser sitter igjen med er ikke at forfatteren legger en stor del selvbevissthet på bordet, heller litt for lite.

Boken er på sitt sterkeste når Lindell forteller om og filosoferer rundt sin far, og hans forhold til henne og resten av familien. Som eier av opptil flere hakket over middels sære katter selv, er det også vanskelig å ikke ta til tårene når det går nedover med Knut, eller noen av de andre kattene og pelskledde vennene boken sveiper innom. I tillegg til disse følelsesmessige utbruddene framkaller biografien tidvis også stor latter, som i kapittelet om bortførelsen av Mari Maurstads katt.

Kanskje er det janteloven som sitter så dypt i meg, som får meg til å avfeie introspeksjonen som arrogant. Men disse få kapitlene hindrer dog ikke boka i å være en drivende god opplevelse hvem som helst kan være godt fornøyd med å finne under treet.

Les også: – Jeg tror ikke det er sunt å bruke cannabis, men man bør kunne snakke om det