Krenkelsens anatomi

Vi kan ta hensyn til de som blir støtt uten å kvitte oss med ytringsfriheten.

Publisert Sist oppdatert

Debatt

Det begynner å bli rutine. Noen gjør noe politisk ukorrekt. Noen reagerer. Det blåses opp i media og alle deler sine tanker, på godt og vondt. Den kontroversielle «nazifesten» på Samfundet er bare den siste hendelsen i en lang rekke. En rekke som også inneholder Siv Jensens indianerkostyme og Torbjørn Røe Isaksens ariske quiznavn, for å nevne noen. Fellesnevneren for alle disse sakene er at de engasjerer alle. Spesielt de som ikke bryr seg.

Hver gang en av disse sakene eksploderer er det de som mener at det er en ikke-sak som roper høyest. De roper at det er uviktig, at folk ikke må være så følsomme, og at man bare må ha litt humor. Det er få ting som er så krenkende som krenkelse. Bak det hele ligger en frykt for tap av ytringsfrihet. Om man ikke kan komme med en liten nazivits, hva er da det neste? Noen mener vi allerede har kommet dit. At talen vår er begrenset. At frykten for å havne i gapestokken knebler muligheten til å ytre seg kontroversielt.

Makta bort fra redaktørstyrte medier

På en måte har vi aldri hatt så mye frihet som akkurat nå. Digitale kommunikasjonskanaler gir alle og enhver muligheten til å ha sin egen lille talerstol. Man kan lure på hvilken mytisk tidsperiode folk egentlig maner til når de sier at den politiske korrektheten har strammet inn ytringsfriheten. Før sosiale medier hadde redaktørstyrte medier, aviser, tv og radio monopol på den nasjonale debatten, og det var slettes ikke alt og alle som fikk slippe til da.

– Det er klart at når du er vant til å alltid ha all ytringsfriheten i verden, føles det kneblende når nye grupper krever å bli tatt hensyn til

Det er ikke lenge siden den offentlige debatten var dominert av hvite menn. Forøvrig den gruppen som har en tendens til å rope høyest om krenkelseshysteriet og ytringsfriheten. Det kan godt være noe reelt i det, men det er også positivt at hvite menn egentlig for første gang blir sagt imot på mange av sine antakelser. Det er også klart at når du er vant til å alltid ha all ytringsfriheten i verden føles det kneblende når nye grupper krever å bli tatt hensyn til.

I den desentraliserte debattarenaen er det ingen som kan kontrollere hvert eneste kommentarfelt på hver eneste nettside. Resultatet er at alle er nødt til å stå for sin egen ytring, som ja, også kan få konsekvenser ut i den virkelige verden. Sosiale medier visker ut skillet mellom det offentlige og det private. At Torbjørn Røe Isaksen hadde et politisk ukorrekt navn på en privat fest var ikke en sak før det nådde offentligheten, men så var den plutselig der. Når noe når offentligheten mister du også definisjonsmakten over det.

Men med all denne friheten kommer også mye støy. For å bryte gjennom dette støyet må de tradisjonelle redaktørstyrte mediene jobbe hardt. Dermed tar man stadig opp disse skandalene. Er det egentlig av nasjonal interesse at Siv Jensen går i indianerkostyme eller at Studentersamfundet arrangerer nazifest? Det blir hvertfall det i kraft av hvor mye vi bryr oss. Uansett hvilken side av debatten man er på. Men alle disse sakene har også så mye historie i seg.

Historieløst, eller fullt av historie

Norge har selvsagt ingen indianere. Det vi derimot har, er vår egen problematiske historie med urfolk. Samer i Norge har blitt trolldomsforfulgt, tvangskristnet, fratatt språk og kultur. Når samer uttaler seg om den kulturelle appropriasjonen i å ha på seg indianerkostyme er det fordi det er så sterke paralleller mellom opplevelsene til urfolk over hele verden. Betyr det da at vi aldri kan ha på oss indianerkostyme? Nei, men det minste man kan gjøre er å lytte. En offentlig ytring av krenkelse binder deg på ingen måte ved lov, men man kan fortsatt ta hensyn. Selvsensur er en positiv ting. Så blir det utsolgt for indianerkostymer, for hva? For å vise samer at de ikke bestemmer hvilket halloweenkostyme du skal ha? Det er et fantastisk banalt forhold til ytringsfrihet.

Like historisk betent blir det så å arrangere nazifest i Trondheim. En by som før krigen hadde et av landets største jødiske samfunn. De fleste overlevde ikke krigen. De ble sendt i konsentrasjonsleire med hjelp fra norsk politi. Det norske politiets rolle ble hysjet ned i flere tiår etterpå. Det er først ganske nylig dette har funnet veien inn i offentligheten. Denne historien er på alle måter i live. Den positive siden med denne typen skandaler kan være at det gir oss en mulighet til å inn i vår egen historie og undersøke våre antakelser.

Les også: – Dette er ikke tiden for å hylle Studentersamfundet

Ikke alt som er lov å tulle med

I det siste har mange snakket om at alt er lov å tulle med. Det er kanskje sant, men da må man også være morsom. Jo mer sårt noe er, jo morsommere må du være for å slippe unna med det. Det er nok særdeles få som egentlig mener det er «too soon» å tulle med andre verdenskrig. Man tullet med nazister og andre verdenskrig under krigen, man tullet med dem rett etter krigen. Monty Python gjorde stor suksess med nazihumor på 70- og 80-tallet. I Norge i dag tulles det med andre verdenskrig over en lav sko. Blant mange, spesielt unge, trenger man ikke mer enn å nevne Hitler for å få et knis. Men vårt forhold til krigen har også blitt mer abstrakt. Dette skjer naturlig over tid. Norge var heller ikke et av landene sterkest påvirket av okkupasjon, i store deler av Øst-Europa er krigen utrolig mye mer tabu enn her til lands.

– Hva er det som setter grensa for det som er innafor? Skal det bare være det som er betent for majoriteten?

Men, de fleste har noe de er ukomfortable med. De færreste synes det er ok å tulle med 22. juli, for de fleste nordmenn er det for nært og for betent. Likevel spøkte nordmenn med 9/11, et annet lands nasjonale tragedie, rett etterpå. Hva er det da som setter grensa for det som er innafor? Skal det bare være det som er betent for majoriteten? Det er nødvendig å ha en forståelse for at Holocaust slettes ikke virker fjernt for mange, og at det er like betent i dag som for 70 år siden.

Den demokratiserende humoren

Humor er et viktig virkemiddel for demokrati. Borgere av totalitære stater har alltid livnæret seg på å vitse om regimet. Humor er på sitt aller beste når det tjener et høyere formål og når det sparker oppover. Politisk ukorrekthet kan tjene dette formålet, men altfor ofte skjer også det motsatte. Som hendelsen på Samfundet viser, er det en kort vei fra å tulle med nazister til å tulle med nazistenes ofre. Politisk ukorrekthet har ingen funksjon i seg selv. Å ytre kun for å provosere er intellektuell latskap og en form for barnslig nihilisme.

I tillegg så kan ikke den politisk ukorrekte humoren overleve full aksept. Det er nettopp tabuet som gjør det gøy å spøke med kontrovers. Hvis alt er tillatt er det heller ikke noe som er morsomt og det er ingenting som er subversivt. Om noen sier at de synes noe er ugreit er det bare et positivt bidrag til den offentlige debatten. Hvis du ikke tåler at noen kan si at de er krenka, så burde du kanskje også holde deg unna det offentlige ordskiftet. Hvis vi alle bare bare bruker hverandre som retningslinjer, men også forstår at andres meninger ikke trenger å legge føringer på deg, vil vi få en bedre samfunnsdebatt som går forbi den evige metadebatten om det er for mye eller for lite krenkelse.

Powered by Labrador CMS