Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Kommer seg ikke fram til helsesøsters kontor image

Kommer seg ikke fram til helsesøsters kontor

Handikappede testet rullestolvennligheten ved Dragvoll og Gløshaugen, og resultatet var varierende.

Funksjonshemmedes rettigheter har blitt satt mer og mer på dagsorden de siste ti årene. I 2008 fikk Norge Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som slår fast at funksjonshemmede har like rettigheter til samfunnsdeltakelse som andre borgere.

NTNU tilbyr egen tilrettelegging for studenter som har en bevegelseshemning, blant annet tilrette-legging av eksamen, notathjelp og en tilrettelagt lesesalsplass. Det gjør at Lennart Sølsnes Røsten kan studere.

Et godt inntrykk av Dragvoll

[ image ]
Foto: Lisa Botterli Flostrand
FORNØYD: Lennart Sølsnes Røsten studerer på Dragvoll, og er avhenging av rullestol i hverdagen. Han synes tilretteleggingen på Dragvoll er god.
Lennart er 26 år, og studerer psykologi på Dragvoll. Han har en sterk grad av cerebral parese i hender og føtter, som gjør at han er helt avhengig av rullestol i hverdagen. Han er også nødt til å ha assistanse til alle fysiske gjøremål.

– Nå er ikke jeg så veldig mye rundt omkring på campus, men mitt inntrykk er at det er godt tilrettelagt for at vi med funksjonshemming skal komme oss rundt, sier han.

Lennart tilbringer omtrent fire timer på Dragvoll hver dag når han studerer. Da bruker han mest tid på det han kaller «kontoret» - et rom han har fått tildelt av skolen som han bruker som lesesal. Her har han en egen pc som han selv klarer og bruke. Viktigst av alt får han den roen og stillheten han trenger for å studere til eksamen.

– Jeg var med i en kollokviegruppe tidligere, og likte godt at det var enklere å være sosial. Det virket som et veldig inkluderende miljø her, sier Lennart.

Dessverre fikk han ikke så mye ut av det faglige, og valgte å gå ut av gruppen og heller få hjelp av en faglig mentor.

Lennart har ved tidligere eksamener fått tatt disse muntlig, da han trenger assistanse til å skrive. Men når han nå skal ta eksamen i «psykiske lidelser», må han ta denne skriftlig. Han har tatt denne eksamenen tre ganger tidligere, men strøket hver gang.

– Jeg føler jeg presterer mye bedre muntlig enn skriftlig. Jeg sliter mye med dette faget, men jeg gir ikke opp av den grunn, sier han.

Fikk livet snudd på hodet

André Krogstad sitter i styret til Norges Handikapforbund og er styremedlem i Norges Handikapforbund Ungdom i Trøndelag. I 2011 ble livet hans snudd på hodet, da han plutselig falt i koma etter å ha vært syk i nesten et år. Legene oppdaget da en hjernesykdom som ga betennelse i blodårene og blodåreveggene i hjernen.

– Jeg lå i koma i seks-syv dager, og legene sa det var rundt 15 prosent sjanse at jeg kom til å overleve. Da jeg våknet var jeg lam i hele kroppen, jeg var blind og kunne ikke snakke. Jeg husket heller ingenting, det eneste jeg klarte å huske var hvem mamma og pappa var, forteller han.

André fikk sakte men sikkert tilbake hukommelsen, men han måtte starte helt på nytt. Han måtte lære å gå, snakke, bruke bestikk – alt han kunne før var nå borte. For et års tid siden tok han i bruk rullestol, og beskriver den som det beste hjelpemiddelet han har hatt noen gang. Han har fremdeles betennelsen i hjernen, og føttene hans svikter nå mer og mer.

– Nå kommer jeg meg mer rundt. Det ble en helt ny hverdag, sier han.

En prøvetur på Gløshaugen

André har ikke vært student på Gløshaugen selv, og er helt ny i bygget. En liten prøvetur for å se hvor godt tilrettelagt Gløshaugen er for rullestolbrukere er på sin plass. Fra kantina i Realfagsbygget og i retning Stripa går det fint å komme seg. Det er ingen dør-stokker, dørene er brede og har åpnere som fungerer, og det er rampe ved siden av trappa. Vi går inn på Stripa, og får et overblikk over Kafe Hangaren.

– Her går det fint for meg å komme meg rundt. Det er rampe helt ned og god plass, sier André.

Vi fortsetter innover Stripa, og bestemmer oss for å ta en titt på et av auditoriene. André åpner døra til S4, det er ingen døråpner så her må han bruke makt. Han ler litt når han kommer inn og ser hvor trangt det er.

– «De slankes auditorium». Her var det ikke akkurat mye plass, forteller han og smiler.

Øverst i auditoriet er det satt av plass til funk-sjonshemmede. Det er langt ned til tavlen, og det ser ikke André på som positivt. Det vil være vanskelig å få kontakt med foreleser, mener han. Her er det også et bord som kan heves og senkes, i hvert fall i teorien.

– Tanken var god, men det hjelper lite når det ikke funker, sier André og prøver å justere bordet høyt nok til at han kan plassere knærne under. Det går ikke.

[ image ]
Foto: Lisa Botterli Flostrand
TUNGVINT: For å komme opp denne trappen på omtrent én meter, må rullestolbrukere benytte seg av heisen. Tungvint, mener André Krogstad fra Norges Handikapforbund.

«Sånne som deg»

André nærmer seg nå enden av Stripa. Her er det en trapp på under én meter, men det står en heis like ved som det er meningen at rullestolbrukere skal benytte. Han må bruke veldig mye kraft for å få opp døra, men han kommer seg inn og opp den lille meteren.

– Dette var veldig tungvint da, men det går jo, sier han.

På veggen henger det et skilt som viser til helsesøsters kontor i andre etasje, men her stopper det opp. Det viser seg å bare være en trapp opp til andre etasje, ingen heis eller rampe. Heller ikke appen Maze map har noe godt forslag til hvordan André kan ta seg fram til helsesøsters kontor.

– Hadde det bare vært bedre skilting her, så hadde mye vært løst. Det gjelder også i heisene, utdyper han.

Situasjoner som dette møter han støtt og stadig, også når han skal ut på byen. André forteller om en hendelse på et utested i Midtbyen. Etter å ha spist og drukket måtte han på do, men fant ikke handikaptoalett. Da han henvendte seg til baren for å spørre hvor han kunne gå på do, fikk han et lite fint svar.

– Vi har ikke toaletter for sånne som deg, svarte de. Da ble jeg skikkelig provosert, sier André.

Vil gi folk mer kunnskap

Kampen om full likestilling for funksjonshemmede er ikke vunnet enda, men arbeidet til Norges handikap-forbund går stadig framover. Både diskriminerende holdninger og fysiske hindringer omfattes av loven, og handikapforbundene arbeider kontinuerlig med å sikre bedre tilgjengelighet, og gi folk mer kunnskap.

Andrés dom både når det gjelder Gløshaugen og samfunnet generelt er at det ofte er tilrettelagt, men at det ikke er godt nok.

– Det er ofte veldig små ting som skal til. Som en rampe, bedre skilting og så videre. Det er rart at noe så enkelt kan vise seg å være så vanskelig å få til i enkelte tilfeller, forteller han.