Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Grått image

Grått

novelle

Jeg lukker øynene mens vi går. Det lukter svakt av bjørk og jeg hører pusten til Håkon. Gjennom hånden han har lagt rundt midjen min, pulserer spenningen i kroppen hans og inn i meg. Jeg kjenner det tomme, åpne området rundt meg. Men så lukter jeg ingenting, hører ingenting og kjenner ingenting. Jeg vet hvor jeg er, men når jeg lukker øynene trenger jeg ikke være der.

«Der. Skyt. Nå», sier han og trekker seg unna meg, fjerner hånden.

Jeg åpner øynene og fester dem på lirypa. Jeg holder haglen foran meg, på samme måte som Håkon tidligere hadde vist meg at jeg skulle. Jeg holder pekefingeren på avtrekkeren, og har lirypa i sikte.

«Vent», sier han. Med en kjapp bevegelse og et klikk er sikringen på haglen av. Den første rypa har kommet seg utenfor rekkevidde, men enda en flyr opp like ved tregrensa. Jeg har den i sikte. Det eneste jeg trenger å gjøre er å trekke av. Skyte.

«Nå».

Inntrykkene rundt meg blir mer inntrengende. Bjørkelukten, pusten til Håkon, tyngden av haglen mellom hendene mine, men verst er varmen etter hånden hans på rundt midjen min. Selv om den ikke er der lenger, kjennes det ut som om den skal brenne gjennom klærne mine og innunder huden. Jeg sikter for langt ned, og skyter. Lyden overdøver alt, og jeg kjenner ikke hånden hans lenger. Lirypa blir borte.

«Hvorfor gjorde du det? Du hadde den jo», sier han oppgitt.

«Jeg er nok ikke så god på dette», sier jeg bare.

Jeg ser på munnen hans at han ikke kjøper det. Den ene munnviken hans går en anelse ned når det er noe han ikke er glad for, og han vet det selv. Han snur seg vekk, tar sekken ned fra skuldrene og åpner den. Han romsterer i den lenge, som om han ikke vet hva det var han skulle lete etter. Etter en stund tar han ut termosen. Da jeg pakket sekken tidligere i dag, hadde jeg lagt den øverst.

Vi setter oss ned, og han heller kaffe i termoskoppen, tar en slurk før han spør om jeg også vil ha. Jeg tar en grådig sup av kaffen, og klør meg i øynene.

«Du er kanskje litt trøtt i dag?», sier han.

«Tja. Det er vel heller mest bjørkepollenet», sier jeg.

«Men du er litt trøtt også?».

Jeg sier ingenting, men ja. Jeg er kanskje litt trøtt. Det er fortsatt demring ute, og det blasse lyset gir skogen en grålig tone. Jeg ser opp, men det er overskyet og grått der også. Jeg ser på Håkon. Munnviken går ikke nedover. Han møter blikket mitt og smiler, rekker meg en stripe Kvikklunsj. Jeg spiser den sakte, tygger av sjokoladen rundt vaffelkjeksen først, lag for lag, før jeg spiser kjernen. Vi sitter sånn en stund og spiser Kvikklunsj. Han setter seg nærmere og legger armen rundt midjen min igjen. Akkurat da er vi bare her og nå. Slik sitter vi til jeg klør meg i øynene. Med en pekefinger beveger jeg litt på linsene mine sånn at de ikke skal bli så tørre. Han hater at jeg gjør det. Han romsterer i sekken igjen helt til jeg er ferdig med å klø meg i øynene, men når han ikke finner noe å ta ut av den, legger han termosen tilbake i sekken.

Lirypa jeg nesten skjøt hadde en fjærdrakt med to farger: brun og hvit. Den skifter farger fra årstid til årstid for å overleve, men jeg lurer på hvilken farge den hadde foretrukket om den måtte velge en av dem. Jeg fletter hånden min inn i Håkon sin, og spør «Du?».

Han stryker tommelen på oversiden av hånden min.

«Mhm?», sier han.

«Har du tenkt mer på det jeg nevnte i går?».

Han retter blikket mot meg, før det forsvinner forbi meg. Øynene hans er blå, men demringen gjør de grå. Munnviken hans. Han slipper hånden min og reiser seg, romsterer i sekken, lukker den igjen og snur ryggen mot meg, ser ut mot bjørketrærne. «Du vet jo hva jeg tenker om det», sier han.

«Jeg trives der vi er nå».

«Men hvis jeg drar, blir du med?», spør jeg.

Han tar et dypt pust.

«Hvis jeg blir, blir du værende?», spør han. Jeg svarer ikke. Lukker øynene, men lukter fortsatt bjørk, hører hjerteslagene mine og kjenner svetten i håndflatene.

«Jeg må pisse», sier Håkon og går vekk fra meg.

Jeg åpner øynene.

«Hvor skal du?».

«Jeg må pisse, sier jeg». Han går, blir mindre og mindre mellom den tynne bjørkeskogen, til han blir borte bak en helling.

Alt er grått. Trærne, skyene, hendene mine. Jeg gnir meg i øynene helt til det mørke bak øyenlokkene får prikkete farger, og når jeg etterpå ser rundt meg har de blitt til fargede flekker som flytter seg med blikket mitt. Jeg gnir, og den ene linsen min faller ut på bakken. Jeg klarer ikke å finne den igjen, og tar ut den andre linsen også og leter i sekken. Men jeg har ikke tatt med verken briller eller ekstra linser. Jeg blir sittende og se ut mot bjørkeskogen, som ikke lenger består av trær, men gråtonede former som flyter sammen. Jeg ser ut i skogen, og det er som å lukke øynene, bare uten at det er mørkt. Jeg kan være hvor som helst. Bare de nærmeste tingene klarer jeg å se, som ryggsekken eller haglen. Men bare hendene mine er nærme nok til at jeg klarer å se de uten at de mister formen sin.

Jeg tar opp haglen mellom hendene mine slik at jeg ser den like skarpt som de. Jeg kan være hvor som helst, og foran meg kan hva som helst være. Jeg holder haglen, slik jeg gjorde da lirypa var foran meg. Jeg vet hva jeg sikter på, men jeg kan ikke se det. Det er helt stille. Jeg hører ingenting, lukter ingenting, kjenner ingenting. Føler ingenting. Kjenner ikke pekefingeren min trykke på avtrekkeren, hører ikke hagleskuddet. Ingenting.

Men så: Fotsteg, en hånd i min, mine steg som følger hans.

«Du gjorde det!», sier Håkon og peker ned på bakken. Jeg myser med øynene, og setter meg på huk for å se. «Du traff!».

Lirypa ligger med buken opp slik at bare den hvite delen av den vises. Den er grå i demringen.