Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Med hjerte som banker for dyrene image

Med hjerte som banker for dyrene

For ett år siden realiserte Charlotte Vikhals drømmen om å starte Dyrenes Hus, stedet hvor dyr som trenger et nytt hjem får en ny sjanse.

Dyrenes Hus ligger mellom langstrakte åkere og skogkledde åser i Børsa. Charlotte ønsker velkommen med hundene Roger og Petra følgende hakk i hæl. På gården bor det hunder, kaniner, hester, minigriser, og katter. De aller fleste er omplasseringsdyr.

29 hybelkaniner i ett kollektiv

Inne på låven bor 29 kaniner. Her står klosser av bur oppå hverandre. Det er som et stort kollektiv hvor kaninene har hver sin hybel. Det er trapper mellom over- og underetasjen og dørene står åpne slik at kaninene kan bevege seg fritt slik de vil. Noen har samlet seg i den ene hybelen hvor det er en varmelampe, noen hopper gjennom luka som fører til det store utearealet, mens andre slapper av for seg selv.

Valpen Roger får være med inn til kaninene, mens Petra blir pent nødt til å vente utenfor. Det sterke jaktinstinktet gjør at hun ikke kan slippes fritt blant kaninene. Hun blir stående igjen, sitrende av spenning.

– Dette er en belgisk hare, sier Charlotte og peker på en stor brun kanin med ekstra lange ører.

– Jeg har fått en aha-opplevelse etter at jeg begynte å jobbe med kaniner. De er kjempeartige. Noen er veldig frampå, mens andre er mer forsiktige. Alle kaninene har selvfølgelig navn og hver sin personlighet, forteller Charlotte.

Hun forklarer at det er viktig at kaninene har nok plass til å røre seg slik at de får brukt muskulaturen. Det motvirker beinskjørhet. De har også godt av å ha en venn, men da bør de helst være kastrerte.

– Hvis ikke blir det masse kaninbarn. De går drektige i bare 30 dager, og når de har fått et kull, kan de bli drektige igjen med en gang. Så da har man det gående…

Å ha to kaniner av samme kjønn løser heller ikke problemet.

– Er det to av samme kjønn, begynner de ofte å krangle og de kan skade hverandre. Dyr lever gjerne i bedre harmoni når de er kastrerte. Her er derfor alle katter, kaniner, hunder og hanndyr av hest og minigris kastrerte.

Fra hund til kanin

Charlotte kjøpte gården i Børsa i fjor. Før det bodde hun i Buvika og drev med omplassering av hund. Etter femten år med omplassering av hund på heltid, ville hun prøve noe nytt.

– Jeg er litt sånn at jeg må gjøre det ingen andre gjør. Det er ingen andre som omplasserer kanin.

Dyrebeskyttelsen tar i mot kaniner, men det finnes ikke et eget senter for kaniner. Da jeg startet med omplassering av hund var det ingen andre som drev stort med det heller. Charlotte forteller at hundene bodde inne sammen med henne og familien.

– Jeg skulle ikke ha noe anlegg hvor hundene ble plassert, det førte bare til stress hos hundene. For meg var det viktig å bli godt kjent med hundene, slik at jeg kunne være sikker på at de jeg ga i fra meg var velfungerende.

På det meste hadde hun 16 hunder boende inne, samtidig som hun var småbarnsmor. Det var utfordrende. Behovet for omplassering var enormt, og Charlotte mottok omtrent 50 henvendelser om dagen. Hun omplasserte rundt 250 hunder i året.

– Veldig ofte ble hundene omplassert fordi eierne ikke hadde tid til dem lenger, eller så kunne det skyldes flytting. Det kunne også være helsemessige årsaker som allergi. Andre ganger var det valget av type hund som var feil, forklarer Charlotte.

– Knyttet du deg til hundene eller måtte du distansere deg fra dem? Charlotte stivner litt til, øynene blir blanke.

– Man glemmer dem jo ikke. Det er noen man knytter seg mer til enn andre.
Noen tårer triller nedover kinnet. Hun tørker dem bort, og løfter opp Petra som er en av omplasserings-hundene hun har valgt å beholde.

– Petra er tolv år og kom til oss da hun var fem. Hun var så kul at hun fikk lov til å bli.

[ image ]
Foto: Vilde Charlotte Jacobsen
"Dobbelt så stor: Valpen Roger (front) er dobbelt så stor som moren Sniff, som på bildet så vidt titter opp bak ham. "

Uvettig blandingsavl

Charlotte har tre egne hunder og driver hundepass, så helt ferdig med hund er hun ikke. Nå har hun en samarbeidspartner som tar seg av omplassering av hund. Charlotte forteller at de siste årene har det særlig vært behov for omplassering av små hunder. Hun forklarer at uvettig blandingsavl er årsaken.

– Man avler fram hva som helst bare det er lite og søtt. Å mikse jaktinstinkt med vaktinstinkt er ikke heldig. Et kjapt søk på Finn viser at markedet flommer over av dyr som gis bort. Veldig mange av de små hundene får problematferd fordi man ikke har tenkt på hva man har avlet fram, sier hun oppgitt.

Hun forteller at valpen Roger er et eksempel på slik uvettig blandingsavl, men understreker at han ble til ved et uhell. Charlottes chihuahua, Sniff, led nemlig av hormonproblemer.

– Hver gang det kom en tispe med løpetid eller en hannhund hun syntes var fin, fikk hun løpetid. Så hun hadde løpetid annenhver måned.

I mars i år kom det en hannhund på besøk. Det var en blanding mellom tibetansk spaniel og pekingeser.

– Jeg skulle ut en tur og stengte Sniff inne på badet og satte hannhunden i bånd på stua. Da jeg kom inn igjen, hadde sønnen min vært på badet og sluppet Sniff ut.

En måned etterpå oppdaget Charlotte at begynte Sniff å legge på seg.

– Jeg fôret henne mindre og mindre, og gikk mer og mer tur. Til slutt skjønte jeg at her må det være noe galt. Jeg tenkte hun kanskje hadde livmorbetennelse, for hun ble som en ballong. Jeg leverte henne til dyrlegen og forventet det verste. Da dyrlegen ringte meg sa han: «Du skal bli bestemor!»

Det hadde ikke Charlotte forventet.

– I mai ble det født to valper ved hjelp av keisersnitt. De var for store til at Sniff klarte å føde selv. Hun ble kastrert med det samme for å unngå at det skulle skje igjen. Mitt mål er jo å gi dyr som trenger et nytt hjem en ny start, ikke bidra til avl selv. Det er viktig å få ned bestanden. Det vil forhåpentligvis bidra til å begrense impulshandlinger som anskaffelse av dyr dessverre kan være.

Hjerteknuseren Roger er en av de to valpene. Selv om han er en liten krabat på fem måneder, er han likevel dobbelt så stor som moren sin.

– Så her har vi et kroneksempel på miniatyrhundeavl, sier Charlotte og ler.

Fra traver til ridderhest

Like nedenfor gården gresser to store brune hester med svart man. Charlotte driver ikke offisielt med omplassering av hest, men forteller at to av de ti hestene på gården er overtatt.

– Den ene skulle slaktes. Det var en traver som sluttet å springe inn penger. Vi har også en shetlandsponni som eierne ikke har tid til lenger. Det hender seg at jeg får forespørsel om å ta i mot hester, men det forutsetter at de går sammen med de jeg har fra før. Hester er flokkdyr de også.

Hestene har 30 mål med skog som de kan utfolde seg på. Charlotte trener riddersport og arrangerer både faste og åpne treninger. I tillegg driver hun utleie av hestene.

– Det er både voksne og barn som tar hestene på ridetur, enten sammen med oss eller alene. Det kommer også mange studenter som tidligere har drevet med hest og som nå bor i byen.

Nødvendig med kunnskap

I andre etasje på låven har Charlotte kurslokaler. Hun er opptatt av at nye dyreeiere bør kurses.

– Kunnskap er veien til god dyrevelferd. Jeg tror grunnen til at folk ikke klarer å gi dyrene sine et godt liv er rett og slett at de ikke vet bedre.

Ifølge Charlotte bør det være enkelt å oppsøke kunnskap om godt dyrehold. Derfor har hun planer om å arrangere åpen gård en gang i måneden med fokus på et dyr om gangen. Poenget er å lære om hva dyrene trenger.

– Har du en filosofi når det kommer til godt dyrehold?

– De aller fleste dyr er flokkdyr, og det er vi som er flokken deres. Det betyr at dyret skal være mest mulig sammen med oss, slik at det blir integrert i flokken. I det øyeblikket vi anskaffer et dyr, så har vi ansvaret for det fullt og helt.

Hestene er et godt eksempel på flokkdyrinstinktet.

– Hestene har 30 mål å gå på. Likevel så henger de rundt husene. Vi ser at dyrene velger å være sammen med oss, forteller Charlotte.

[ image ]
Foto: Vilde Charlotte Jacobsen

Ikke for enhver pris. Som tiåring fikk Charlotte sin første hund, og siden har hun drevet med agility, trent med norske redningshunder og engasjert seg som dyrevernsforkjemper. Hun opplevde imidlertid en frustrasjon over å jobbe opp mot politikerne.

– Ting skjer så seint, sier hun oppgitt.

– Det gikk ti år fra jeg startet å engasjere meg til vi fikk en dyrevernslov. Da var politikerne under hardt press fra flere dyrevernsorganisasjoner.

– Hva legger du i ordet «dyrevernsforkjemper»?

– Jeg er av den oppfatningen at dyr ikke bare skal ha et liv, de skal ha et optimalt liv. Det skiller nok meg og min erfaring fra en del andre dyrevernsforkjempere.

Charlotte forteller at da hun startet å engasjere seg i dyrevelferd ville hun også redde alle dyr. Etter mange års erfaring har hun imidlertid sett at det er en stor påkjenning for ville dyr å være i fangenskap i påvente av å bli friske.

– Etter at de slippes ut har ingen kontroll på hvordan de har det. Da tenker jeg at de heller bør slippe å plages mer, og i stedet fokusere på at de har hatt et fritt og godt liv fram til da, forklarer hun alvorstungt.

Hun er av den samme oppfatningen når det kommer til omplasseringshunder.

– Er det hunder som er veldig stressa og ikke har tillit til mennesker, har de bedre av å få slippe. Der tenker nok de fleste dyrevernsforkjempere at man skal redde flest mulig dyr, koste hva det koste vil.

Grunnen til at Charlotte startet opp for seg selv, var at hun opplevde stor gjennomtrekk av frivillige i dyrevernsorganisasjonene. Det gjorde oppfølgingen av omplasseringsdyrene vanskelig.

Lindrer stress

På gården har alle dyrene sitt eget område, hvor de kan gå fritt ut og inn gjennom tilpassede luker. På tunet bor to minigriser i sitt eget lille hus. De kommer så vidt ut for å hilse, men synes det er kaldt og snur fort.

–At dyrene bestemmer selv er viktig for meg. De kan få være ute, men de har også en tørr og varm plass inne, forklarer Charlotte.

I stabburet holder omplasseringskattene til. Her slapper de av i kurven under varmelampene. –Tror du at kontakt med dyr kan virke stresslindrende?

– Det tror jeg absolutt. Det er jo vitenskapelig bevist at samvær med dyr gjør at kroppen stresser ned og produserer endorfiner.

Dette er noe Charlotte selv har kjent på kroppen.

– Hvis jeg har hatt en dag hvor det har gått slag i slag, er det deilig å stelle og kose med kaninene. De er så nysgjerrige og de kommer bort til deg. Det samme gjelder hundene. Setter jeg meg ned i sofaen, har jeg tre hunder som kommer og vil ligge i fanget med en gang. Det er veldig koselig.