Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Satyricon denger løs på Byscenen image

Satyricon denger løs på Byscenen

Satyricon slapp nytt album i høst, og turnerer for tida i Norge med backdroppet til Deep Calleth Upon Deep. I går gjestet de Byscenen med en kanonkule av et show.

Duoen Satyr og Frost har med seg to gitarister, en bassist, og en keyboardist til konserten, og åpner med første låt fra den nye plata: «Midnight Serpent». Det tar av fra første sekund.

Satyrs klare, men grove growlingstemme gjør seg godt live. Han formidler teksten bra ut til publikum, og er en tydelig frontfigur i bandet der han står og messer ved et mikrofonstativ formet som en fork. Trommisen Frost jobber som en helt hele konserten, og det damper av svette fra trommesettet hans med den gjenkjennbare doble basstromma. Ut av trommesettet stikker det også flere horn. Fett!

Les også: Anmeldelse av plata «Deep Calleth Upon Deep».

Intermezzoene mellom partiene i konserten bader scenen i rødt lys og tunge bassrytmer. Spenninga bygger seg opp før de igjen denger løs med «Walker upon the wind» og del to. Videre følger «Repined Bastard Nation» og «Commando». Sistnevnte tar helt av. Satyr erklærer at alle band med respekt for seg sjøl har en kampsang, og dette er deres. «Now, Diabolical» dundrer ut fra scenen, og «Diabolical now» ropes fra publikum.

Intermezzo nummer to setter stemninga for et nytt sett. «To Your Brethren In The Dark» fra det nye albumet, kanskje den låta jeg hadde gleda meg mest til, starter og stemninga øker i takt med temperaturen. Deretter følger «The Ghost of Rome». Metallhuene i pitten trekker seg tettere sammen og det headbanges fra galleriet.

Det blir stille på scenen en stund. Satyr har fått på seg en gitar, og nå er det tre gitarister på scenen. Lysriggen leker, mens Satyr stirrer ondskapsfullt ut mot publikum. Så kommer hele bandet inn. To låter fra Nemesis Divina dures i gang med henholdsvis den melodiøse «Transcendental Requium of Slaves» og «Mother North».

Etter å ha gått på en del konserter i Trondheim har jeg lagt merke til visse stolpetendenser i publikum. Sammenlignet med andre metallkonserter jeg har vært på andre steder i Norge og i utlandet, står folk i Trondheim mye stille på konsert. Folk står i rekker med god avstand til hverandre og headbanger for seg sjøl. Det skal liksom litt mer til før folk beveger seg. Selv om konserten var utsolgt. Likevel hørte jeg fra samtlige jeg møtte etter konserten at det var den beste Satyriconkonserten de hadde vært på.

Dette betyr at ansvaret for høyt trøkk ligger tungt på pitten nærmest scenen. På dette punktet ble det levert i aller høyeste grad. Her klikka det hele konserten, og tekster ble sunget for full hals. Det øvrige publikum kunne likevel lage lyd. Det ropes, heies og synges med, om enn stillestående.

Uansett konsertkutyme i Trøndelag presterte Satyricon etter alle forventninger. Det ble hele fire låter encore. Under «To The Mountains» får Frost virkelig vist hva han er god på gjennom åtte minutter med pur hamring. Videre følger «The Pentagram Burns» og «Fuel for Hatred», hvor sistnevnte trigger en svær moshpit. Frost kommer ned på scenen og starter trampeklapp hos publikum. Satyricon avslutter med hitten «K.I.N.G», og jeg går svett, døv og fornøyd hjemover.