Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Likt, men annerledes image

Likt, men annerledes

Byens spor er første del av en trilogi, men fungerer godt som enkeltstående verk.

1957. Kong Haakon er død. Jesper Kristoffersen sitter på trikken. Han er på vei vekk fra Fagerborg i Oslo, som denne dagen er i sorg. Christensen briljerer som så mange ganger før med sin oversikt over Oslo. Mens han beskriver Jespers trikketur, kan leseren se for seg hvordan den beveger seg på kartet som preger innsiden av permen. Slik er det romanen gjennom: det er som om man zoomer ut og inn mellom de ulike karakterene.

Prologen maler et fint bilde av romanuniverset mens vi tas med nedover Kirkeveien. På Frogner stadion løper Dr. Lund, som har gitt Jesper diagnosen «følsom». Tidligere klasseforstander Løkke bærer et flagg over skoleplassen. Slakter Melsom plasserer et bilde av den avdøde kongen i vinduet. Tilbake på Fagerborg står Jespers mor, Maj, og søsteren, og ser etter ham. Det er nok Jesper de feller flest tårer for denne dagen.

Etter prologen går vi cirka ti år tilbake i tid. Selv om den hovedsaklig handler om familien Kristoffersen – som undertittelen «Ewald og Maj» understreker – blir vi kjent med flere mennesker og historier som flettes sammen på et finurlig vis. Naboen, enkefru Vik, som har telefon og ofte passer Jesper. Hyggepianisten på Bristol, stedet Ewald ofte frekventerer med kollegaene sine fra reklamebyrået hvor han jobber. Slaktersønnen som blir påkjørt av trikken, den unge mannen som redder ham, og stefaren hans, enkemannen som litt for ivrig beiler til enkefru Vik.

Overgangen mellom de ulike karakterenes synsvinkler er glidende, sømløs. Detaljene gjør at det fungerer godt. Et eksempel er hvordan de binder sammen overgangen fra Ewald og Maj som går forbi Vor Frelses Gravlund, hvor «blant andre [...] Collett og Nordraak ligger i æreslunden, alle disse som har gitt navn til byens gater». På neste side vinker de til fru Vik som står i vinduet, perspektivet skifter til henne, som leter opp nummeret til noen som bor i Nordraaks gate.

For den erfarne Christensen-leseren kan historien først fremstå som en ny variant av det samme gamle: oppvekst, etterkrigstid, populærkulturelle referanser, historie, Oslo. Christensens lyriske språk, og hans finurlige, ofte mørke, humor gjør at også at en erfaren, dog skeptisk, Christensen-leser som meg finner noe nytt i denne romanen.

Romanen er nominert til P2-lytterenes romanpris.