Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Ulykkelighet er det morsomste som fins image

Ulykkelighet er det morsomste som fins

Sluttspill prakker ikke på deg moralsk klagesang, men forteller hvordan livet egentlig er.

Gjennom kvalt stemning og drepende repetitiv dialog, leverer Trøndelag Teater elendighet på sitt beste. Sluttspill (1957) er et forferdelig langtekkelig og tilsynelatende plotløst stykke som formidler at ulykkelighet er det morsomste som fins. Handlingen foregår i en uviss framtid hvor fire mennesker venter lengselsfullt på å dø. Elendigheten er til å kjenne på, og man sitter igjen med en knugende følelse av fortvilelse når stykket har gått sin gang. Dette er galgenhumor på sitt skjønneste.

Første halvdel av stykket er preget av at man som publikummer observerer karakterenes banale liv på avstand og i et humoristisk perspektiv. Man ler av at den hjernedøde hjelperen Clov konstant holder på å gå inn i veggen og den blinde mannen Hamms tragikomiske foreldre som bor i søppelkasser. På tross av at humor er gjennomgående i hele stykket blir man dratt lenger og lenger ned i gjørma karakterene svømmer i desto lenger uti stykket man kommer.

[ image ]
Foto: Ole Ekker
Sett inn bildetekst her

Forfatter og dramatiker Samuel Beckett setter lys på det absurde i menneskets tilværelse. Hver minste av karakterenes bevegelser understreker deres venting på det uunngåelige, døden. Et gjennomgående tema er om Clov vil gå fra Hamm. Sammen er de miserable og gnålete, og plager både publikum og hverandre i hjel. Stykket er heldigvis ingen budbringer av moralsk pikk-pakk, og presser ikke på oss noe budskap om nestekjærlighet. Stykket forteller oss at vårt liv på jorden er helt meningsløst, men at vi klamrer oss til det likevel.

Trøndelag Teater framhever imponerende mengder med elendighet gjennom gode skuespillerprestasjoner og ikke minst oppfinnsom scenografi. Stykket begynner med at rommet skuespillerne befinner seg i på scenen glir fram på et rullebånd, slik at skuespillerne til slutt er trykt helt oppi nesa til publikum. Denne effekten fikk publikum til å ta del i stykket på en annen måte. Skuespillerne brøt også den fjerde veggen på uventede tidspunkt, og overrasket publikum med diverse sceniske effekter gjennom hele stykket.

Det eneste som kunne fått litt pes var at stykket varte en smule for lenge. Det var ingen pause, og humoristisk nok hadde de tatt med en klokke som rekvisitt som viste at stykket var en halv time på overtid. Da stykket var ferdig fant vi imidlertid ut at klokketidspunktet hadde vært en bløff. Hvis intensjonen til Trøndelag Teater var å få publikum til å føle på den samme ventingen som karakterene, var det vellykket. Trøndelag Teater leverer Sluttspill med glans og oppfinnsomhet.