Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Et sensurteppe over Midtens rike image

Et sensurteppe over Midtens rike

Helene og Aleksander studerte et halvt år i Kina, på den andre siden av den kinesiske brannmur.

Helene sto opp grytidlig for å se soloppgangen på toppen av fjellene i nasjonalparken Huangshan, sør i Kina. Det er en lang busstur tilbake til Ningbo. Trøtte trår Helene og Marlene inn på bussen. De mottar hver sin nummererte bussbillett. De sitter ikke ved siden av hverandre. Helene må sitte ved siden av en kvinne med en baby på fanget. Kvinnen skifter bleie på setet ved siden av, mens Kinas vakre landskap glir forbi. Marlene blir plassert ved siden av en velkledd, middelaldrende mann. Han snakker godt engelsk, og forteller at han pendler mellom Ningbo og hjembyen hans nær Huangshan. Det går fra lyst til mørkt ute.

Det blir informert om at det har skjedd en ulykke i hjembyen. En bygning har kollapset. Både China Daily og NRK melder om to til tre døde. Mannen forteller så noe som sjokkerer dem begge. «Dødstallene kommer mest sannsynlig ikke til å stige. Offentlig. Når det skjer en ulykke som dette, er det borgermesteren i byen som står ansvarlig for situasjonen. Hvis dødstallet overstiger syv til åtte, får han trolig sparken».

Fra lille Norge til store Kina

Kina har de senere årene blitt en svært populær utvekslingsdestinasjon for mange studenter her i Norge. Med en stor økonomi i stadig vekst, og et Kina som stadig tar en større rolle i verden, er det naturlig at studenter velger å dra dit. Kina ligner mer og mer på Vesten, i og med at de har blitt mer åpne til både handel og den generelle globaliseringen. På en annen side bærer landet fremdeles tydelig preg av å være et totalitært styre, blant annet gjennom den strenge sensuren.

Jusstudent Aleksander Losnegård ved UiB var på utveksling i Kina høsten 2017, og forteller at noe av det som trakk ham til Midtens rike var den store kontrasten til Norge og Vesten.

– Jeg ville på utveksling til Kina fordi jeg ville lære mer om et annerledes rettssystem og en rettskultur som skiller seg veldig tydelig fra den jeg kjenner her fra Norge, sier han.

Losnegård utdyper videre at Kina er et land det skrives og sies mye om, men som det kanskje er vanskelig å få helt tak på med mindre man opplever landet selv.

[ image ]
Foto: Privat
UOFFISIELT PENSUM: Lærerne la ut artikler på Dropbox, slik at studentene kunne bruke det som uoffisielt pensum. Da kunne de lese artikler som ikke var godkjent av de kinesiske myndighetene, forteller Helene Busengdal.
Helene Busengdal studerer statsvitenskap ved NTNU, og tilbragte også sist semester i Kina. Hun ble lokket av hvor lite hun hadde lært om Kina i norsk skole.

– Man innser hvor lite man egentlig vet om kinesisk, kultur, politikk, og kinesiske relasjoner. Dette var noe av motivasjon med tanke på hvor viktig Kina holder på å bli. Dette er også veldig nyttig å kunne knytte opp mot studiet jeg går, forklarer hun.

Busengdal sier videre at utenom hovedmotivasjonen så var det også en viktig faktor at hun ønsket å dra til et annerledes land, som kontrast til vesten.

Møtet med sensuren

Før Losnegård reiste var han godt klar over den strenge sensuren i Kina og begge gjorde en del forberedelser før oppholdet.

– For å kunne lese nyheter fra de samme nettstedene som jeg besøker her hjemme, og for å kunne bruke de samme sosiale mediene – Facebook, Skype, Instagram og Twitter – som jeg bruker til å holde kontakt med familie og venner, tegnet jeg et abonnement på en VPN-tjeneste før jeg dro til Kina. Da fikk jeg tilgang til de samme nettsidene som hjemme i Norge, sier Losnegård.

Losnegård forteller at den overvåkende sensuren var ofte et tema ved lunsjbordet blant utvekslingsstudenter.

– Tanken på sensur er så fremmed for de fleste av oss, og i tillegg er vi vant til at pressen skal fungere som en vaktbikkje, ikke at den er en hund som logrer med halen, sier han.

Selvom sensuren står så sentralt i Kina, mener Losnegård at det ikke påvirket ham i særlig grad som utvekslingstudent.

[ image ]
Foto: Privat
VPN: For å bruke de samme sosiale mediene som i Norge, tegnet Aleksander Losnegård et abonnoment på en VPN-tjeneste før han reiste.
– Jeg merket lite til sensuren, foruten i dagene før og under kommunistpartiets kongress i oktober, Kinesiske myndigheter var åpenbart svært opptatt av hvilket bilde som ble tegnet av denne partikongressen i resten av verden, for noen dager før kongressen skulle begynne ble VPN-tjenestene tatt ned av kinesiske myndigheter.

Dermed var det i flere dager ikke mulig å koble seg til noen av tjenestene i det hele tatt.

– Det var en spesiell opplevelse. Det var også spesielt å oppleve at BBC gikk i svart i noen sekunder da de sendte en reportasje om Kina hvor det ble sagt eller vist noe som kinesiske myndigheter ikke ville at man skulle få med seg, sier Losnegård.

Når det gjelder sensur på meldingstjenester så er det enkelte ord og setninger som man opplever blir sensurert når man bruker WeChat, den mest populære meldingstjenesten i Kina.

– Det er for eksempel ikke mulig å nevne massakren på Den himmelske freds plass 4. juni 1989, forteller han.

Sensur i klasserommet

Noe både Losnegård og Busengdal knyttet stor spenning til på forhånd, var i hvilken grad regimets politikk ville påvirke undervisningen på universitetet. Losnegård var særlig spent på om professorene hadde rom til å kritisere det kinesiske rettssystemet, eller om de ville vegre seg for å komme med kritikk.

– Jeg hadde hørt at universitetene til en viss grad bærer preg av å være fristeder, i alle fall så lenge man befinner seg i en klasse hvor det først og fremst er utvekslingsstudenter. Det viste seg heldigvis å stemme for min egen del, og sørget for at vi hadde mange spennende diskusjoner om det kinesiske rettssystemet, forklarer han.

Dessverre var ikke alle like heldige. Han forteller at noen av medstudentene hans hadde en professor som var medlem av kommunistpartiet, og det første han gjorde var å legge føringer for hva de kunne snakke om i forelesningene hans, og hva de ikke kunne snakke om.

– Det er ved slike anledninger man virkelig skjønner at man ikke befinner seg i Norge og vesten, sier han.

Side på side med svart

Busengdal, som gikk på en engelskdrevet skole, forteller at man kunne se spor av hvordan sensuren også påvirket undervisningen og livet på campus generelt.

– Jeg tok to historiefag, og var svært overrasket over at pensumet sluttet etter andre verdenskrig. Grunnen til dette tror jeg er at myndighetene ikke vil at utenlandske professorer skal lære bort om Mao, kulturrevolusjon også videre, sier hun.

Det var også andre tydelige eksempel på hvor langt sensuren gikk, som ved et tilfelle der en av Busengdals medstudenter skulle låne en bok på biblioteket. Her var flere av kapitlene som omhandlet temaer som demokratiteori, svartet ut.

Lærerne måtte til tider ty til smutthull i systemet.

– Det var flere ganger underviserne la ut artikler til oss på Dropbox, slik at vi kunne bruke det som pensum uoffisielt. Dette kunne være kritiske artikler som ikke ville blitt godkjent av kinesiske myndigheter, sier hun.

Busengdal forteller at det på campus var en rekke gråsoner som ble utnyttet, og at så lenge man begrenset seg, gikk det fint an for lærerne å tøye strikken litt når det gjaldt sensur. I tillegg ble hun ganske overrasket over at nettet på universitet i Ningbo var det samme som på NTNU, eduroam, og at dette ga tilgang til blant annet Facebook og Youtube.

– Det eneste tilfelle jeg har hørt om der sensur på campus har hatt alvorlige konsekvenser, var for noen år siden da politiet møtte opp på skolen og arresterte en av de ansatte. Da var bakgrunnen at han hadde presset i overkant tydelig kristendom over på studentene.

Øyer av internettfrihet

Professor i statsvitenskap Paul Midford ved NTNU sier at hovedgrunnen for denne strenge sensuren er myndighetenes frykt for å miste makten de innehar.

[ image ]
Foto: Lars Nord Holmer
FRYKT: Paul Midford mener at kinesiske myndigheter er bekymret for demonstrasjoner og sammenkomster mot partiet.

– Selv om det er del sensur med fokus på politiske taler og lignende, så er det som kinesiske myndigheter frykter mest prat om å samles til demonstrasjoner og sammenkomster som skal kritisere partiet og lederen. Dette selv om det nå ikke er noen reell faktor som ser ut til å true kommunistpartiets makt og posisjon, sier han.

Han forteller videre at man kan se at journalistikk har blitt betraktelig strengere de siste 15 årene, og at det tidligere var vanlig med gravende journalistikk. Han mener at de tendensene man ser nå, trolig vil fortsette.

– Under lederskapet til president XI Jinping kan man se tendenser til at man er på vei fra et diktatur med oligarkiske tendenser (fåmannsvelde, journ. anm.), tilbake til den type diktatur som man til tider opplevde under Mao. Xi Jinping ser ikke ut til å like forskjellige synspunkt, og ved å blant annet innskrenke media enda mer, begynner det å ligne mer og mer på et enmannstyre, sier han.

Midford presiserer at selv med all sensuren, finnes det eksempler på «øyer av internettfrihet» rundt om i Kina, sånn som Busengdal snakker om.

– Dette er områder og nettverk hvor man har mindre eller nesten ingen restriksjoner på internettet. Disse «øyene» finnes det ikke mange av, og de er ofte tilknyttet forskning og utdanning, som ved internasjonale universiteter, legger han til.

Lite kritisk tenkning

Busengdal ble fascinert over måten kinesere forholder seg til en hverdag med sensur og restriksjoner.

– Det som var så rart var at når man spurte de kinesiske studentene om hva de synes om begrensningene som er lagt på dem, virket det ikke som om de brydde seg særlig. At de måtte bruke VPN for å få tak i enkelte sider og apper var de helt okei med, og virket som de akseptere at sånn var det, og derfor måtte det bare være slik.

Hun synes det virker som om kinesere ikke blir lært opp til å tenke selv, og at skolesystemet prøver å unngå kritisk tenkning blant elevene.

– Kinesere er også til tider veldig konfliktsky, noe som i lengden kan bli ganske slitsomt. Alt skal pakkes inn, noe som kan gjøre kommunikasjon vanskelig, sier hun.

Midford skjønner hva Busengdal snakker om, og er enig i at kritisk tenkning, i hvert fall opp mot regimet og politikken som føres, undertrykkes gjennom skolesystemet.

– Kommunistpartiet hausses veldig opp, og de blir sett på som fortroppen til samfunnet, og man blir fortalt at de styrer med tanke på fellesskapets interesser. Myndighetene har også i det siste hatt muligheten til å bruke USA som et negativt eksempel på hva som skjer når demokratiet rår, forteller han.

Humor bak sensurteppet

Selv om det hele kan virke veldig strengt fra utsiden, synes Busengdal at forholdet til kommunistregimet blant vanlige kinesere ikke nødvendigvis er så formelt som det blir gitt inntrykk for.

Hun forteller en historie fra starten av oppholdet hvor hun og noen medstudenter stod og pratet med tre kinesiske gutter, hvorav to av de var medlem av det kommunistiske partiet.

– Da vi spurte den tredje gutten om han og var medlem av partiet, svarte han nei. Det som var moro og overraskende med dette var at en av kompisene kommenterte «forræder» og alle begynte og le. At stemningen var så munter, selv man slenger ut et såpass ladd ord som det, tyder jo på at forholdet til å være medlem av partiet ikke er så formelt for kinesere flest, sier hun.

Etter et halvt år i Kina, er Busengdal ikke i tvil om at selv med alt styret rundt sensur og slikt, var oppholdet noe hun sterkt anbefaler videre.

– Selv om om sensuren påvirker samfunnet så mye, er det begrenset hvor mye den har å si for utvekslingsstudenter. Disse begrensningene har aldri vært noen spesiell påkjenning, og jeg sitter igjen med et halvt år fylt med spennende opplevelser og interessante menneskemøter, avslutter hun.