Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article #powerjazztothepeople image

#powerjazztothepeople

Bandet I Like To Sleep visste ikke helt hva de gjorde på Trondheim Calling.

– Vi har en jævlig rar besetning med tanke på sound. Lydbildet går ikke alltid opp når en trommis, bassist og vibrafonist setter volumet på maks. Dette er en av grunnene til at sounden vår konstant utvikles og endres, siden vi hele tiden er på jakt etter hva som funker og ikke.

Nicolas Leirtrø, Øyvind Leite og Amund Storløken danner trioen og powerjazzbandet I like to sleep. I lnstitutt for musikk sine lokaler møter jeg Nikolas Leirtrø (barytongitarist) og Øyvind Leite (trommis), som begge besitter det samme rolige og imøtekommende lynnet til jazzmusikere generelt. Musikken deres er derimot det stikk motsatte av rolig.

– Vi står for et fritt moderne jazzuttrykk som man gjerne finner her i Trondheim. Vi henter inn elementer fra blant annet samtidsmusikk og improvisert musikk, men grunnlaget er inspirert av 60-tallsjazz og 70-tallsrock, sier Leirtrø.

Leite forteller at de drar sounden i forskjellige retninger ut ifra deres ulike musikalske bakgrunn. Leirtrø var tidlig ute med frijazz, mens Storløken (vibrafonist) blant annet har vært innom modal-jazz, derav jazzrocken, og har referanser fra bebopen. Selv hevder Leite at han setter bremser for mye av jazzen med sin metall- og rocke-bakgrunn.

– Det var et tidspunkt vi begynte å kalle det powerjazz. Hva det skal bety vet vi ikke helt. Jeg har bare sett et anna band som har nevnt uttrykket før, og det var noe helt anna enn det vi driver med, sier Leirtrø og ler.

– Han snakka om å gi ut plate med oss. Vi skjønte ingen ting

Bandet er for øyeblikket aktuelle med ferskt plateslipp, og drar snart på andre del av releaseturneen sin. Selv mener de det er mange tilfeldigheter som førte til utgivelsen av Bedmonster.

– En venn av oss jobba på All Good Clean Records, og kobla oss opp med eiern Jacob. Dansken var jævlig gira på musikken vår, selv om han bare hadde hørt noen snutter fra soundcloud. Det tok av, forteller Leirtrø.

Trioen har holdt rundt tretti konserter og deltatt på diverse konkurranser innenfor jazz for ungdom. Blant dem er Fremtida i Norsk Jazz-turneen 2017, JazzIncubtar 2017 på DølaJazz og Jazzintro 2018. Alt honoraret fra Fremtida i Norsk Jazz gikk til plateslipp. Sist helg opptrådte de på Trondheim Calling.

– Ifølge streaming-tallene på Spotify er 98 prosent av lytterne våre i Nederland, og vi har invitert noen nederlandske delegater til Trondheim Calling i håp om at de er interessert, sier Leirtrø.

Hva ønsker dere å få ut av Trondheim Calling?

– Først var vi usikre på hva vi i det hele tatt har der å gjøre da vi så lista over demoartistene. Jeg var på møte med Trondheim Calling-folka og vi fikk en del tips til hvordan å nå ut til rockedelen av publikummet vårt.

Leirtrø forteller at hver gang han poster et innlegg om I Like To Sleep på sosiale medier legger han til #powerjazztothepeople. Han legger til at det hadde vært gøy om noen agenter plukker opp det de gjør på festivalen siden det kan appellere til de fleste som er åpne til det, på tross av at det er innenfor et smalt felt.

– Jeg synes det er fint når folk som ikke har noe til overs for jazz kommer og hører på oss og blir positivt overraska over musikken vår. Da er man med på å vise hva som finnes av musikk, sier Leite.

Hvordan er gruppedynamikken?

– Jeg er diktator, sier Leirtrø og ler.

Leite legger til at ikke alle band nødvendigvis trenger en leder, men at det i dette tilfellet er positivt med en frontmann.

– Nico er en pådriver, og sparker ræva i gir. Ikke på en kjip og pirkete måte, men for å få bandet til å ha den sounden vi vil ha. Det er lagspill, men Nico er ansiktet.

Vanligvis jobber bandet ut ifra selvskrevne noter, som danner grunnlaget for en låt. Leite forteller at det ikke skjer mye på skrivefronten for hans del, men at Amund og Nicolas komponerer en god del.

– Øyvind er best på trommeting, spøker Leirtrø.

P3 i sikte?

Som trio har de spilt sammen i nesten to og et halvt år, og vanket i mange av de samme musikkmiljøene. Leirtrø og Leite møttes i første omgang på musikklinja på Katta vgs., mens Storløken gikk tilsvarende linje på Heimdal vgs.

–Vi hadde hørt at Amund var en jævel på vibrafon, og traff han til slutt i Midtnorsk Ungdomsstorband.

Ved spørsmål om de hadde samme type sjanger i tankene i startfasen svarer Leite blankt nei. Han fortsetter med å fortelle at det er et stort skille mellom hvor de begynte og hvor de er nå i uttrykk.

– Jeg tenker at målet er ha en konstant utvikling på musikken så man aldri går lei av det man driver med. Sounden må være tydelig, men fortsatt utvikles fra periode til periode.

Leirtrø forteller at bandets overordnede mål er P3. Det var heldigvis en spøk. Det overordnede målet er å spille mest mulig og ha det gøy med det de driver med.

– Jeg tror de fleste jeg har pratet med som har likt musikken veldig godt aldri har likt det 100 prosent på grunn av at de alltid har hatt et problem med enkelte valg vi tar. Det er den lille prosenten der som holder igjen litt, og det er der vi liker å være. Vi vil ikke drive med det alle andre gjør.