Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Medisinens makt over samfunnet image

Medisinens makt over samfunnet

I det moderne samfunnet har medisin blitt den nye religionen.

Vi lever i et samfunn hvor hverdagen gjennomsyres av medisinsk makt og kontroll. Denne tendensen er på ingen måte ny – allerede på syttitallet konstaterte den amerikanske helsesosiologen Irving Zola at medisin hadde fått en stadig mer sentral rolle i samfunnstyringen, og at legevitenskapen hadde erstattet mer tradisjonelle kontrollorganer som rettssystem og religion. Det nye er at denne kontrollen ikke lenger bare kommer fra helsevesen og stat, men også fra presse, reklamebransje, sosiale medier, og andre kommersielle aktører.

Et utrykk for utviklingen er at helse i økende grad har blitt digitalisert. Helse har blitt forvandlet til fitness: Vi overvåker hjerteslagene våre gjennom pulsklokker og fitnessarmbånd, planlegger måltidene våre ut fra kalorier og næringsinnhold, og logger resultatene våre når vi trener, slik at vi kan følge framgangen fra uke til uke. Slik forvandles kroppene våre til remser med tall som skal forbedres gjennom kontinuerlig selvdisiplin og -kontroll. Den medisinske makten preger imidlertid ikke bare det vi gjør når vi spiser eller trener. Siden absolutt alt vi gjør i prinsippet kan påvirke helsen vår, finnes det heller ingen grense for hvor mye av hverdagen som kan gjøres medisinsk relevant. Vi hører det er bra for hjernen å veksle mellom ulike ruter i det daglige, så vi går en omvei til bussen. Vi hører at for lite eller for mye søvn kan føre til depresjon, så vi legger oss tidligere. Vi hører at å ha telefonen i lommen kan ødelegge sædcellene våre, så vi legger den fra oss på bordet. Hver for seg utretter ikke disse tingene så mye, men om vi bare gjør mange nok små endringer over tid, tenker vi at summen forhåpentligvis vil være nok til å holde oss så friske som mulig.

På denne måten blir helse et evighetsprosjekt som detaljstyrer stadig mer av livene våre, alltid med den gnagende skyldfølelsen over at vi kunne gjort mer. Dette evighetsprosjektet forventes vi alle å delta i, og gjør vår fysiske og mentale helsetilstand til en indikasjon på vår moralske verdi som mennesker. Helse forventes å gå foran alle andre hensyn, og de som av ulike grunner velger å prioritere den bort, for eksempel ved å røyke sigaretter, anses som uansvarlige og irrasjonelle. Det å være usunn blir stadig mindre sosialt akseptert, og det i et samfunn som lover oss mer personlig frihet enn noensinne.

Samtidig finnes det store sosiale forskjeller. I Oslo dør menn som bor på Sagene i snitt ni år før de som bor på Vestre Aker, og på nasjonal basis er fattige overrepresentert i så godt som alle sykdomsstatistikker. De dramatiske helseforskjellene mellom sosiale klasser tyder på at det ikke først og fremst er individuelle valg, men samfunnsmessige faktorer som i siste instans avgjør hvordan vi lever og dør.

Det meste tyder på at vår generasjon går en usikker framtid i møte. Økonomien er sviktende, den politiske situasjonen uforutsigbar, og miljø- krisen virker stadig mer umulig å forhindre. Som kollektiv virker vi ute av stand til å ta de nødvendige grepene som kan styre oss unna krisene som finnes på alle kanter. For individet blir helse en måte å ta kontrollen tilbake – selv om framtiden er umulig å påvirke, kan vi i det minste bestemme hvilken kroppsfettsprosent vi møter den med. Medisinens fremste styrke er at den er umulig å argumentere mot på sine egne premisser – selvfølgelig er det bedre å være frisk enn syk, å leve lenge heller enn kort, å trene heller enn å la være. Neste gang du løper på tredemøllen kan det likevel være verdt å spørre seg hva du egentlig er på vei mot.