Kritikern og Feitefingern

Når du finner deg selv hengende over doskåla, med fingern langt bak i halsen, da er det på tide å søke hjelp.

Publisert Sist oppdatert

Jeg er som mange andre, ei livsglad jente som for et par år siden fant meg selv i en situasjon hvor jeg følte meg ensom, og følelsesløs. Jeg var ikke særlig lei meg, men jeg følte heller ikke så mye glede. Jeg følte meg rett og slett litt tom. Jeg gikk slik over en lenger periode uten å fortelle det til noen, tiden gikk og ting eskalerte. Selvbildet hadde vært dårlig over lang tid og etter en stund med mye fokus på mat og trening, hang jeg over toalettet etter hver eneste episode med overspising. Det ble en vane.

Les også: - Nei, jeg har det ikke bra

Sikker på at jeg kom til å dø

En dag fant jeg meg selv liggende i senga, jeg hadde halt ut tiden med telefonen i hånda, den føltes som en trygghet. Jeg la den vekk, snudde meg rundt, og to minutter senere fikk jeg ikke puste. Jeg ringte venninnen min. Hvis hun ikke svarte nå, var jeg sikker på at jeg kom til å dø. Heldigvis svarte hun, og jeg grep etter pusten. Etter dette skjønte jeg at jeg trengte hjelp.

Jeg tok kontakt med Sit, og begynte etter (den litt for lange) ventetiden å gå til samtaleterapi. Det hjalp, jeg følte kanskje ikke de store framskrittene der og da, men jeg fikk med meg noen verktøy, noen tankesett, som i ettertid har vært helt avgjørende.

Om å tåle sitt eget selskap

For meg var det særlig én faktor som ga mat til det dårlige selvbildet. Faktoren var en relasjon. En relasjon som jeg i ettertid endelig klarer gjennomskue som negativ. Jeg skjønte det vel egentlig hele tiden, men det var vanskelig å gi slipp, jeg var hekta. Når du befinner deg i en relasjon hvor du er den eneste som gir noe, da er det best å gå. Det å skulle tilpasse seg, og endre sider ved seg selv for å få andre mennesker til å like deg, det er jo helt høl i hue. Jeg vil heller bruke tid på mennesker jeg liker, og som liker meg tilbake for mine kvaliteter. Dette er kanskje en av de viktigste endringene jeg har gjort for å få det bedre med meg selv.

Les også: Kroppen er ikke problemet

Mitt motto er at man må finne lykken i seg selv, ikke i andre. Du kan ikke forvente at andre skal gjøre deg lykkelig. Du må tåle ditt eget selskap, begynne å fokusere på de positive sidene, og slutte å lete etter feil i speilet. Jeg fikk en artikkel av psykologen, den het «Din indre kritiker», og henne hadde jeg hatt med meg lenge, før jeg forstod at hun var der. Det er vel den man kan kalle «styggen på ryggen», en liten jævel som finner alle feilene dine, og ser til at du får høre det, så ofte som mulig.

Sluttet å hate de ekstra kiloene

Alle disse forferdelige tingene jeg kunne finne på å si til meg selv: Du er ikke god nok, du er feit og du har skeiv nese, du får ikke til uansett, så ikke noe vits i å prøve. Se for deg at du sier disse tingene til en venn. Jeg hadde i hvert fall aldri gjort det. Jeg prøvde derfor å permittere kritikeren, og ikke la henne komme fram med mindre hun var nyttig. Du må bli venn med deg selv, snakke til deg selv, slik du ville snakket til dine egne venner.

Linnéa Myhre: - En med bulimi kaster opp fordi de har det vondt

Jeg vet ikke helt hvor på veien jeg fant meg selv, og ble glad i igjen, men det kom en februardag i 2017, hvor det plutselig begynte å slippe. Jeg måtte gjennomskue når jeg var slem med meg selv, og ta tak. Jeg begynte å stå opp for egne verdier, jeg lot meg ikke bli behandlet dårlig av andre, og sakte men sikkert sluttet jeg også å hate de ekstra kiloene. Jeg sluttet å denge meg selv for å ta en ekstra fridag, eller for å la pensum ligge til fordel for Netflix. Og når kritikern dukker opp igjen, klarer jeg i hvert fall å gjennomskue henne.

Powered by Labrador CMS