En tid for alt

«Urinprøven er positiv for chlamydia-smitte og det anbefales oppstart av behandling. Du må selv informere evt. seksualpartner/-e om smitte.»

Tekst: Anonym

Sist sommer bestemte jeg meg for å ligge med han jeg hadde vært forelska i som tenåring. Hva jeg fikk ut av det, kort oppsummert: Læren om at det er en tid for alt, og klamydia.

Det var et klassisk peaket-på-videregåendetilfelle. Han var tre år eldre enn meg, hadde spilt i band, den eneste tenåringen i byen med tighte jeans og Nirvana t-skjorte. I en alder av 28 jobbet han på lokale puber når han ikke spilte der, og bodde hjemme hos sin far, som han omtalte som bestevennen sin. Eller «levde av musikken», som han kalte det, da jeg spurte hva han drev med for tiden.

På et tomt, støvfylt utested var vi de eneste i lokalet den kvelden. En håndfull tidligere bekjente, noen av oss hjemvendte for sommeren, andre aldri reist derfra. Etter at utestedet stengte og de andre forsvant, myste jeg mot ham i nattsola og spurte om vi skulle dra hjem sammen. Han smilte lurt og ringte etter taxi.

Søstra hans lå og sov i etasjen over. Det var lytt, så vi måtte være stille. Han fant likevel fram en flaske hvitvin og satte på en film om Håkan Hellstrøm. En halvtimes tid senere gikk vi opp til noe som minnet mistenkelig lite om noe som kunne vært hans gamle gutterom. Det eneste som fantes der var en seng, et brodert bilde på veggen, og regninger på nattbordet adressert til faren hans. Jeg spurte om han hadde kondom. Det hadde han ikke, «men jeg er clean, altså».

«Det siste jeg gjorde før jeg reiste på ferie var å sjekke meg, så jeg har i hvert fall ikke noe. Hvis du sier du er clean, så velger jeg å stole på det», hører jeg meg selv si. Så naiv kan man altså bli.

Dagen etter står han i døra til gangen mens jeg knytter skoene mine, før jeg tørt sier hadet og går ut døra. Jeg knasker tranebærtabletter resten av sommerferien, nærmere bestemt i fire uker, før det går opp for meg at det kan være noe annet enn urinveisinfeksjon. Tilbake i Trondheim leverer jeg en urinprøve. Jeg blir nødt til å sende ham en melding og informere om smitte, som det så fint het i meldingen fra legen. Jeg går inn på Facebook.

Sist sendte melding var fra 2014: «Vi ses sikkert på byen da». Herregud. Jeg begynner å skrive, og bestemmer meg for å bare gå rett på sak og få dette ut av verden.

«Halla, ville bare si at du burde sjekke deg for klamydia, for du har smitta meg :)))».

Han ser meldingen. De tre prikkene viser at han skriver. Blir borte. Kommer opp igjen. Lenge. Jeg legger fra meg telefonen, orker ikke sitte og følge med, blir bare nervøs av det. Så plinger det. Jeg kaster meg over telefonen, spent på hva han har skrevet:

:-(

Jeg begynner å le, klarer ikke tolke hvorvidt han er lei seg for å ha smittet meg, eller for å måtte ta stilling til at han selv har klamydia. Samme kunne det være.

En klassisk fyllesex-greie, altså. Jeg husker jeg så på ham, tenkte på femten år gamle meg, prøvde å finne igjen noe av attenåringen som var så fin at jeg ikke turte snakke til ham. Halvannet år senere har jeg ikke hørt på Håkan Hellstrøm og kommer antakeligvis aldri til å se den filmen heller.

Det er en tid for alt.

Powered by Labrador CMS