Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Fu Manchu – Clone of the universe image

Fu Manchu – Clone of the universe

Energisk, eksperimentell og sykt treffende.

Endelig. Akkurat da jeg tenkte: Hva skjer med psykedelisk-rock dinosaurene? Etter en helt grei plate med California Cruisin’ med for det meste samme stilen som forrige plater, har Fu Manchu endelige bestemt seg å prøve noe nytt. Det har de faen meg fått til. Clone of the universe er en langt mer variert og progressiv plate enn Crusin, selv om de beholder deres signatur cow-bellen sammen med harde og tunge gitarriff som drar deg rett ned mot bakken. Det kommer likevel ikke på bekostning av silkemyke solo-partier som fikk meg til å teleportere rett inn i verdensrommet og flyte tidløst fram til låtene sluttet.

Les også: Studentersamfundet kan vinne arrangørpris

En låt på dette albumet, nemlig «Il monstro atomico», er en låt som fortjener sin egen anmeldelse. Dette er et helt nytt konsept for Fu Manchu. Det er her de virkelig kommer i gang med sin dessert-rock og progressiv-metal hybriden. Låten varer i 18.07 minutter, og er delt opp i fire forskjellige partier. Den består av ekstremt mange gode gitar- solo innslag av ingen andre enn Aleksander Zivojinovic, bedre kjent som Alex Lifeson fra Rush, som drar hele konseptet enda et hakk opp, og forsterkeren helt opp til elleve. Dette gir låta sinnsykt mange positive innslag som ikke tidligere har kommet opp i noen andre låter av Fu Manchu.

En annen låt som fanget oppmerksomheten min er «Don't panic», som definitivt er den mest heavy på albumet. Denne fikk meg til å drømme meg bort i et slags Hitchhikers guide to the galaxy universe, med ti liter espresso som sirkulerer i blodårene mine.

Et problem med plata er at den bare har syv låter, der jeg følte at noen av de var vel korte. Det mangler kanskje to låter som kan være mer mosh-pit vennlige, hvis vi ser bort i fra sluttpartiet av «Clone of the universe», andre halvparten av «Il monstro atomico», og hele «Don't panic».

Likevel, før jeg rakk å tenke på om det var et album jeg ville ha kjøpt, lånt eller brent i peisen, hadde jeg allerede knust sparegrisen og var på veien ut av døra for å legge ut 350 spenn for vinyl-utgaven.