En uke med appstinenser

Jeg har aldri sett på meg selv som noen storforbruker av apper. Selv om jeg har Facebook, Snapchat, Instagram, og Messenger på mobilen, har jeg aldri gjort meg fortjent til en snap-streak, eller noen annen form for sosial medie-bragd. På den annen side merker jeg at det er vanskelig å se vekk fra hundevideoer i Facebook-feeden, eller å ikke sikle over en lettsaltet biff på Instagram. Det er ikke sjelden at en vibrasjon fra telefonen kan suge vekk en halvtime av dagen.

Det demrer for meg at terskelen for å sjekke telefonen er en smule lav og at jeg kanskje bruker litt mye tid på tull med telefonen. I desperasjon for å konsentrere seg om masterprosjektet sitt har denne journalisten sverget en ed om å ikke røre en eneste app i en uke.

Dag 1: Sirenenes sang

Allerede før jeg har stått opp sender mobilen dagens første notifikasjon. Slik sirenenes sang lokket sjømenn til å hoppe i havet, vekket den myke brummelyden av mobildeksel mot nattbordet en krass rykning i høyrearmen min. Heldigvis slår jeg hånden i nattbordslampen før jeg når telefonen og får en smertefull påminnelse om at jeg har startet forbudet.

Dag 2: Verdens mest irriterende lyd

Lik et barn som står og drar meg i buksebeinet og ber om oppmerksomhet, begynner duringen å irritere livet av meg. I håp om å klare å produsere en skarve setning til teorikapitlet bestemmer jeg meg for å skru av internett på telefonen. Likevel har jeg prestert å plukke opp telefonen og stirre blankt på skjermen minst 40 ganger.

Dag 3: Voldsomme snapstinenser

«Grandiosa: en smak av Italia», står det på en reklameplakat ved en butikk. «Høhø, den var teit» tenker jeg, og drar fram mobilen før jeg skjønner hvor det bærer. Jeg er merkbart preget av snap-abstinenser. På vei fra lesesalen ser jeg enda et gyllent øyeblikk for å trykke på det gule spøkelset: en mann, tydelig høy på stoff, står og råkliner med en pose paprikachips – hva er det jeg har ofret?

LES OGSÅ: Mitt sosiale liv uten sosiale medier

Dag 4: Wilson, er det deg?

Fredag kveld. Har verden glemt meg? Nei vent, det er bare jeg som har isolert meg selv. Jeg kjenner hvor vanskelig det er å holde meg oppdatert på sosiale sammenkomster uten et sosialt medium i nærheten. Så langt har ukens største sosiale begivenhet vært lunsjpausen rundt kaffetrakteren på lesesalen. Heldigvis er det litt trøst i å se hvor mange notifikasjoner jeg har på slutten av dagen.

Dag 5: Overlagt app

Tilgi meg, for jeg har syndet. En forkortet melding lyser over toppen av skjermen, noe kryptisk, men jeg fatter fort beskjeden. Ølet må tappes. App «by proxy» er ikke lov, så en mild følelse av skyld og irritasjon skyller over meg. Én gang er greit, tenker jeg, men knapt en time senere har jeg falt for en klassisk googling. Jeg hadde trodd bedre om meg selv, men for hver dag er terskelen for å flytte tommelen mot app-ikonene stadig lavere. Er jeg i ferd med å sprekke helt?

Dag 6: Hviledagen

Etter gårsdagens glipp har jeg bestemt meg for å være preventiv, ved å sove vekk en del av dagen. Det rekker ikke lenger enn til lunsj før magen min kommanderer meg opp, og der på pulten glitrer mobilen i det milde morgenlyset. Jeg unner meg et blikk på antallet notifikasjoner før jeg barrikaderer meg bak skolebøker og en stor kanne kaffe.

Dag 7: Friheten venter!

Det nærmer seg slutten på app-forbudet. Som Andy Dufresne i Shawshank Redemption aner jeg lyset i enden av kloakktunnelen. Eller kanskje det er et løpsk tog jeg skimter? Alle om bord, neste stopp sosiale medier. Som en unge på juleaften med 77 gaver under treet sitter jeg klistret til skjermen ved midnatt, og klokken ett på natten har jeg ingen notifikasjoner igjen.