Mitt sosiale liv uten sosiale medier

Uansett hvor vi befinner oss, og i nesten alle situasjoner, spiller sosiale medier en stor rolle. Vil jeg klare meg én uke uten sosiale medier?

Publisert Sist oppdatert

Før jeg startet dette, la oss kalle det prosjektet, hadde jeg et inntrykket av at jeg ikke var så avhengig av sosiale medier. Jeg kan huske å ha lest om de som er avhengige og at Facebook gir oss varsler for å pirre nysgjerrigheten. Jeg har aldri klart å kjenne meg igjen i dette, så det å leve uten sosiale medier tror jeg skal gå helt fint. Tidligere har jeg slettet enkelte apper, men beholdt Facebook Messenger og grupper for studier for å holde kontakt med venner. Nå tenker jeg å ta det helt ut.

Les også: En uke med appstinenser: Opplev livet med en telefon som bare kan ringe og sende sms.

Tar livet av det digitale meg

Artikkelforfatteren måtte lese nyheter på andre måter enn på Facebook, som papiraviser.

Klokken passerer 00.00, og det er natt, tirsdag 6. februar. Jeg begynner med å logge av og deaktivere de ulike sosiale mediene. Før jeg logger av Snapchat sender jeg ut en snap. «Da snakkes vi om en uke». Får jeg svar? Det kommer jeg ikke til å finne ut av før om en uke. Videre deaktiverer jeg Facebook, Instagram og Twitter. En litt rar følelse. På en måte så tar jeg livet av det digitale meg. Jeg legger i alle fall min «digitale tvilling» i en kunstig koma.

Jeg merker at jeg stadig vekk, på instinkt, åpner Facebook og Instagram på telefonen. Det holder altså ikke å bare logge av de ulike sosiale mediene. Jeg må også slette appene fra telefonen, tenker jeg. Kanskje dette hjelper og gjør meg mer fri? At jeg slipper å stadig vekk bli påminnet om det digitale livet som venter hvis jeg trykker på den hvite F´en med blå bakgrunn.

Nå var jeg helt avlogget fra sosiale medier. Trangen om å fortelle det til andre steg. En del av meg kjenner lysten til å sende en Snap til de andre i redaksjonen for å fortelle at jeg er i gang. Jeg merker de første abstinensene siger på. Jeg legger meg og har allerede fått inntrykk av hvordan denne uka kommer til å være.

Møtte den sosiale veggen

Etter et par dager ut i prosjektet har det for det meste gått fint. Men så en kveld, mens jeg surfer rundt på macen, kjenner jeg tydelig abstinenser. Hele kroppen fylles av en uro av å ikke ha muligheten til å gå inn på Facebook. Jeg ønsker å sjekke hvordan det går med venner og bekjente, som jeg føler jeg har mistet kontakten med. Selv om jeg ikke alltid tar kontakt, så vet jeg i det minste at de eksisterer ved at de liker og kommenterer. Det er også helt unaturlig å ikke være innom Facebook mens jeg bruker macen, kjenner jeg.

Det å ha tilgang på internett, men ikke sosiale medier, kan føles som at en sprøytenarkoman får sprøyta uten innhold. Det er en utfordring å tenke på noe annet når man konstant vet at «sprøyta» skulle vært fylt. Jeg drømmer om en fri tilgang på sosiale medier, og innser at jeg er mer avhengig enn jeg hadde trodd.

For å løse abstinensene begynner jeg å ringe et par venner, for å få et sosialt utløp. Jeg ringer ei venninne fra Oslo for å slå av en prat. Alltid er det jeg som prøver å avslutte samtalen på en hyggelig måte etter en stund, men denne gangen merker jeg at det det faktisk er henne. Det var mye å snakke om. Jeg fikk i alle fall litt sosialt innputt om hva som skjer med gjengen i Oslo.

Nedstemt, Facebook vant

Å ikke ha tilgang på Facebook-grupper kunne også bli et problem på skolen, og det blir faktisk en diskusjon i klassen om hvilken kanal som var den beste. Den uka som jeg hadde fri fra sosiale medier. Hva var oddsen? Det ender med en avstemning der vi skal stemme over om alt skal på Blackboard eller om hastemeldinger skal på Facebook-gruppa og det mest relevante på Blackboard. Siden jeg er inne i denne sosiale medie-frie uka stemmer jeg for å kun motta på Blackboard. Totalt nedstemt. Vi er kun fire mot hele femten stykker. Hvis dette hadde vært en vanlig uke og ikke en sosiale medie-fri hadde jeg nok stemt for både Facebook- og Blackboard-løsningen. Dette er en liten klasse der alle elevene og foreleserne har god kontakt, så Facebook er jo faktisk en god kanal i denne sammenhengen.

Senere oppdager jeg at foreleseren ikke har lagt ut viktig informasjon på Blackboard. Vi skal sende en mail til foreleseren og jeg trengte infoen. Fristen er satt til klokken 21.00 senere denne kvelden. Jeg sjekker Blackboard flere ganger i løpet av kvelden før jeg hysterisk ringer til en i klassen og spør om foreleseren har lagt dette ut på Facebook. Det var det. Min gode klassekamerat sender den nødvendige informasjonen over, og jeg rekker å svare like før tiden løper ut.

Utfordringer ved gruppearbeid

Klokken tikket ikke mye over midnatt natt til tirsdag før jeg var pålogget igjen. Resten av uka gikk alt i alt bra. Abstinensene ble mindre og mindre for hver dag som gikk etter det lille sammenbruddet. Jeg opplevde stadig vekk problemer med kommunikasjonen med omverden. Misforståelser oppsto der vi var flere som skulle samarbeide og koordinere.

Blant annet kan jeg trekke fram da jeg tok regien for en gruppeoppgave. Etter mange meldinger fram og tilbake til begge de involverte, hadde jeg regnet med at han vi skulle møtes hos hadde gitt tredjemann beskjed at vi skulle møtes hos ham. Ti minutter før møtet innså jeg at han kanskje ikke hadde fått beskjed. Det hadde han ikke, og han var på feil vei. Heldigvis en jovial kar, så dette gikk greit. Problemet hadde nok ikke oppstått hvis alle hadde kommunisert sammen på Messenger.

Et elsk/hat forhold

Når jeg så sitter her etter en uke uten sosiale medier vil jeg si at det i all sin helhet har vært en interessant opplevelse og en innholdsrik uke. Noe av det vanskeligste har vært å ikke gå inn på de ulike sosiale mediene som et tidsfordriv. En kompis forklarte meg en gang hvordan det var å slutte å snuse: «Det er vanene det er vanskeligst å slutte med. Snusen om morgen, etter middag og siste for kvelden».

For min del var noe av det mest utfordrende å unngå vanene med å sjekke Facebook om morgenen, Instagram etter mathandling eller snappe hvis jeg så noe spennende. Dette er vaner som jeg egentlig har lyst til å kvitte meg med. Men det er vanskelig. Sosiale medier har blitt en stor del av livene våres. Det er praktisk når det kommer til å planlegge alt fra fester i helgen, til hvor og når man skal arbeide sammen med en oppgave. Selv med god hjelp fra venner denne uken var det vanskelig å følge med.

Uansett kan vi vel alle bli mer bevisste på hvor langt sosiale medier har trått inn i våres personlige sfære. Det er rart hvor mye man faller ut uten et liv med sosiale medier. Vel, nå er jeg tilbake til dette elsk/hat forholdet.

Powered by Labrador CMS