Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Johannes Holtmon - Misantropesommer image

Johannes Holtmon - Misantropesommer

Visepop som forbigår det å bare være vittig.

Trønderen Johannes Holtmon har laget mange smuler med vittig og behagelig visepop de siste årene. De smulene har ledet til hans første fullengder Misantropesommer, som er så sarkastisk og sommerlig som tittelen tilsier. Han har tidligere blitt omtalt som «middelklasse-poet», og leker seg mye mellom det banale og det politiske som sett fra perspektivet til en likegyldig og lettbeint fyr.

Anmeldelse: – Kamelen feiret friheten med Klubben-fest

Lydbildet eksisterer mellom enkel indie med fokus på synth og klassiske fengene pop-rytmer, med hint av bossanova. Det er mange elementer i spill, og den småfjerne vokalen gir det et humoristisk og nonchalant preg. Med utgangspunkt i at menneskeheten er håpløs, er tekstene hans både selvransakende og observerende: «Alle her kan stå på egne bein, men kem vil vær en alien alein?», i låta «Alien Alein» er en kun en av strofene på plata som går inn på meningsløse kvelder ute på byen.

Les også: Åpenbare reisetips som burde si seg selv.

Låta «100 år» lyder svevende, med et halvpsykedellisk bakteppe. Den handler derimot om den blinde pessimismen fra starten av 20-åra og vorsekultur. «Da æ va sånn 20 år, så kun æ bare sje problema. Og æ vil ha meld meg ut av verden, men fant ingen skjema». Tekstene til Holtmon overskygger litt gjennom hele plata noe som egentlig er en melodisk prestasjon i seg selv. For eksempel er melodiene på tittellåten «Misantropsommer» og «Åpenbaring» er oppriktig fete. Produksjonen på albumet holder absolutt mål. Noen steder nærmer det seg nesten disco, med tunge trommer og funky synth og bass.

Det som er svakheten for denne debutplata er at den kanskje gjør seg best live. Det faller litt mellom to stoler, hvor det ikke finnes en åpenbar setting jeg kunne satt det på, verken alene eller med folk. Uten at dette gjør musikken noe dårligere, krever den ikke oppmerksomhet, og blir i noen partier mer jazza taffelmusikk. Det til tross for at Misantropesommer har mye mer slagkraft enn tidligere utgivelser. Uansett er dette en solid debut, og denne fyren har helt klart noe særegent som blir spennende å følge videre.