Pur lek fra ende til annen

På Kakkmaddafakka-konsert danser til og med fyren bakerst i salen under exit-skiltet, som om han stod på fremste rad.

Publisert Sist oppdatert

Den utsolgte konserten fredag kveld, var den første av to konserter bandet spiller i Trondheim denne helgen. Etter å ha hørt Kakkmaddafakka bli stemplet som et av Norges beste liveband, var forventningene høye da jeg møtte opp til min aller første konsert med bandet i Storsalen. Gutta holdt ikke tilbake.

Allerede før gjengen i det hele tatt er på scena får man følelsen av at det kommer til å bli en konsert med høyt energinivå når «I Dovregubbens Hall» dundrer på høyttalerne. Publikum girer seg opp, og bandmedlemmene hopper inn på scena én etter én. De åpner med «Touching» og KMF-konserten er allerede dritgøy. De beveger seg gjennom «Someone New», smårare «Is She», og innen de kommer til «All I Want to Hear (ÅÅÅ)» har brødrene Pål Vindenes (alias Pish) og Axel Vindenes fått vekslet på å være i fronten. Det er lett å bli fascinert av alt som skjer på scena, enten det er Pish sin headbanging eller bassist Stian Sævigs hoftebevegelser. Vitsefaktoren er høy, det virker som om bandet koser seg glugg, og Axel er «happy to see all the sexy biatches» i salen.

Det er god variasjon mellom nye og gamle låter, mer populære og mindre populære låter, og overgangene mellom låtene er så flytende at settet oppfattes som veldig gjennomtenkt og godt sammensatt i sin helhet. Mesteparten av låtene har ekstremt lekne introer, og det blir dermed utrolig lett å holde stemninga i salen gående hver gang det kommer en ny låt. Småsur vokal er selvfølgelig også en del av sjarmen.

Som noe av det beste fra plata Hest, fyller «Heidelberg» hver eneste krik og krok av lokalet, og det er en mektig låt som kler Storsalen godt. Tempoet her er også høyt, og det er mange ulike elementer som gjør at hver og én av gutta får skinne - det er ikke noe å si på spilleferdighetene. På tidspunkter som dette er det vanskelig å skille mellom en jungel-scene og bandmedlemmene som aper rundt på scena. De er ekstremt aktive og lette på beina, og de hopper og danser sammen med publikum. Pianist Sebastian Kittelsen benytter også muligheten til å slippe løs lokkene, mens han veiver med det gigantiske KMF-flagget.

«Boy» kommer som et lite pust i bakken. Tempoet settes ned, samtidig som at denne låta også er dansbar. Når «Forever Alone» spilles er det tydelig at de som har valgt å sitte gjennom konserten angrer seg litt, da flesteparten av dem ikke klarer å bli sittende lenger, og det er første gang jeg er vitne til en så stor prosentdel av Storsalen danse helhjerta under en konsert. Allsangen runger i ørene, og den tar ikke slutt når de runder av konserten med gode, gamle «Drø Sø».

Dersom man er glad i fengende gitarriff og en lite selvhøytidelig gjeng anbefales det på det varmeste å skaffe seg en billett til KMF sin ekstrakonsert i Storsalen lørdag 3. mars, mens man fremdeles kan.

Powered by Labrador CMS