Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Editors – Violence image

Editors – Violence

Rockebandet forsøker å fornye seg med et mer elektronisk og poppete uttrykk, men klarer ikke nyansere det nok til å bli en fulltreffer.

Britiske Editors skifter ofte ham, og har også skiftet ut medlemmer før de nå slapp plata Violence. De har gått fra atmosfærisk punk, alternativ rock og har nå landet på pop. Det er forfriskende at de prøver å skape et helt nytt utrykk, og den mørke og atmosfæriske indiepopen er spennende, men ved første gjennomlytt ganske kjedelig.

De satser på kraft, og tilnærmer seg nesten alternative power-ballader. De har i gjenskapelsen sin beholdt de bråkete gitarene, og lener seg på basslinjer og trommer fra discolandskapet. Jeg får en følelse at dette er noe som kunne kommet ut for fem til ti år siden, spesielt låtene «Nothingness» og «Violence». Lydbildet faller mellom to stoler, og passer ikke helt inn i tiden.

Selv om denne skiva kommer til å gå å glemmeboken, er det mye bra å hente. Jeg vet ikke om det bare er fordi 80´s anthem-vibbene har fått en renessanse de siste årene, men jeg synes de er best på låter som «Magazine» og «Cold». Store, luftige riff og elektronisk grunnlag fenger alltid, men de mikser inn for mange elementer underveis, som gjør at man fullstendig mister interessen. De kunne faktisk med fordel vært mindre ivrige på gitarfronten gjennom albumet, selv om Editors først og fremst er et rockeband. Eventuelt kunne de dratt den enda lenger, som i låta «Halleluja (So Low)», som blander skummel elektronika, grunge og ørkenblues, som høres knakende bra ut.

Med det sagt, er det noe uoriginalt over nysatsingen deres. De skiller seg ikke ut fra lignende band, og grenser for mye til store band som Coldplay og White Lies, uten at de kommer bedre ut av det. Lyrisk er det ikke mye som fester seg. Det kan virke fra den generelle tematikken at de forsøker å vekke store følelser, men mislykkes dessverre da låtene glir forbi uten å berøre en eneste nerve. Oppsummert er dette ikke en fullstendig bom, men de klarer ikke nyansere elemtene som gjorde plata interessant i utgangspunktet, og prøver å stappe for mye inn i en plate.