Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Matomas ensomme russefest image

Matomas ensomme russefest

Til tross for full fest i en tettpakket Storsal, ble dessverre scenen litt for stor for bare Matoma.

Det er like spennende hver gang å se hva musikkprodusenter som kanskje ikke regnet med å bli live-artister, gjør for å underholde publikum fra scenen. Musikkprodusenters store forbannelse når de gjør live-opptredener solo, er at det blir få musikkrelaterte aktiviteter til fordel for mye veiving med armene. Dette er en forbannelse Matoma sjeldent greier å bryte.

Oppvarmeren går av til en applaus som runger utenfor Samfundets vegger. Skjortekledde russegutter skriker i ekstase. Publikum gjør seg klar til en heftig fest som smeller i gang noen sekunder senere når Matoma spiller tittellåten til sin turne: «One in a million». Med stødig hjelp fra lysriggen skimtes en hel sal som vugger fra side til side.

«På en skala fra en til ti, hvor bra har dere det i kveld?» skriker Matoma til det dypt beduggede publikummet. Publikumet svarer med et rungende «Jaaaa!». Det er bra trøkk i salen, folk hopper og danser. Dansinga stopper delvis opp de gangene hele salen lyses opp av den massive lysriggen. Dette er frem til en av Matomas største hits «Old Thing Back» spilles av. Publikum danser i eufori og lysriggen går fra å være symmetriske påslåtte lyspærer til å bli en tropisk øy. Matoma står alene og fistpumper på øya, før han tar tak i mikrofonen for å covre selveste Notorious B.I.G sitt vers. Hedmarkingens rapping overses heldigvis av publikumet som er mest opptatt av å snappe seg selv.

Publikum gav generelt lite oppmerksomhet til Matoma. Oppmerksomheten gikk i stor grad til personene i umiddelbar nærhet. Dette fikk undertegnede kjenne på kroppen. Etter en halvtime med twerking fra russejenter både foran og bak, forteller Matoma at det er på tide å hoppe opp og ned. Den tropiske house-kongen fungerer som en publikums-dirigent fra denne stund, der stort sett alle følger hans instrukser.

Likevel trenger ikke DJen skrike noen instrukser når han spiller av en remix av filmen «Ghostbusters» sin tittellåt, Big Seans «I dont fuck with you» og Swedish House Mafias «Don’t You Worry Child». Disse låtene var kveldens absolutte høydepunkt.

Hele salen synger til «Don’t You Worry Child» av Swedish House Mafia. De synger så bra at Matoma ikke trenger å spille av deler av låta. «Alle kan jobbe sammen nå, har dere det bra eller? Alle hopper opp på 1,2,3». «Trondheim dere er helt ville altså!» skriker Matoma, før han forsvinner bak scenen. Mens Matoma tar seg en pause, er heldigvis DJ-bordet hans frampå og fortsetter å spille musikk. Når det går opp for publikum at deres vorspiel-konge ikke lenger er på scenen, begynner de å synge melodien til «Seven Nation Army» av the White Stripes. Dette får blodet til å bruse hos Matoma, som spurter tilbake til scenen, tar mikrofonen og skriker «Trondheeeim» før han spiller av «False Alarm».

Plutselig oppstår den mildeste moshpitten jeg noen gang har sett. Et titalls gutter knuffer skuldre i et usedvanlig rolig tempo. Herfra tar konserten en uant vending. Matoma bestemmer seg for å ha en aldri så liten hiphop-kavalkade. Den lille kavalkaden avsluttes med Kendrick Lamars «Humble» som underveis forurenses i en hardstyle-remix. Remixen roes ned og glir over til å bli Matomas egne «Smile» etterfulgt av kveldens siste låt, som for øvrig ikke er gitt ut enda.

Konserten består av tre ting for Matomas del: mixing, litt pianospilling og noen ganske kule dansemooves. Til tross for at musikken og lyseffekter er noe varierte, blir dette noe ensformig. Der publikums favorittlåter klaffet med heftig bruk av lyskastere, lasere, røykmaskiner og skjermer, kunne man tidvis føle at Storsalen var en autentisk Ibiza-klubb. Likevel holder det ikke å nærme seg bra nattklubbstemning, når man burde kunne forvente minst én gjesteartist som synger. Publikum hadde en heidundrende fest, så det er nok mange som frivillig drar tilbake om Matoma er i byen igjen. Neste gang blir forhåpentligvis Matoma ikke nødt til å fylle scenen på egenhånd.