Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Har jeg vært på sirkus eller teater? image

Har jeg vært på sirkus eller teater?

Når Trøndelag Teater setter opp Spelemann på taket spares det ikke på kruttet.

Vi befinner oss i tsartidens Russland, like rundt forrige århundreskifte, en tid preget av omveltninger, jødeforfølgelser, krig og opprør. I den fiktive landsbyen Anatevka lever melkebonden Tevye med sin kone, Golde. Han slites mellom å holde ved de jødiske tradisjonene og å samtidig gjøre deres døtre lykkelige. Tradisjon trues med å måtte vike for den moderne tids tankegods, tydeligst representert av den lærde og revolusjonære Pertsjik, som i Mads Bones’ skikkelse kommer slentrende inn som en og annen hipster.

Spelemann på taket, av Stein, Bock og Harnick, er en av verdens mest populære musikaler. Etter den utålmodige summingen i påvente av at dørene skal åpne å dømme, er jeg ikke den eneste som er spent. Jeg finner plassen min med høye forventninger etter lovord om stykket fra venner. Når sceneteppet går opp, går det ikke lang tid før jeg konkluderer med at det de har sett, neppe kan måle seg med det jeg får se på Hovedscenen på Trøndelag Teater denne kvelden: Oppsetningen overgår alle forventninger.

Ikke bare gjør Silje Lundblad og Trond-Ove Skrødal en fortrolig tolkning av Golde og Tevye: Marianne Meløy, i rollen som landsbyens parmaker, Yente, er et friskt, nordnorsk pust som virkelig kommer til sin rett. Som en representant for tradisjonene, minner Yente om den tidløse figuren enhver bygd har: Den eldre, kloke som vet alt om alle i bygda. Meløy har publikum i sin hule hånd fra øyeblikket hun entrer scenen, og latteren sitter løst og hjertelig.

Scenografien minner om en nedlagt fornøyelsespark og forsterker følelsen av brytningstid på en glimrende måte. Den underbygger det karnivaleske som preger hele oppsetningen, kanskje tydeligst i form av spelemannen som er gjort om til en narr. Det hele kulminerer i Tevyes drøm. De døde vekkes til live i et absurd og oppslukende kaos, og teateret blir på et øyeblikk omgjort til et slags sirkus, med svevende skuespillere og praktfulle, karnivaleske kostymer.

Etter drøye to timer med glimrende musikalnumre og et oppslukende show av en forestilling forlater jeg teateret med et ønske om mer. Det er bare én ting å si til Trøndelag Teater: Mazel tov!