Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article En reise ned i Trondheims  katakomber image

En reise ned i Trondheims katakomber

I over hundre år har krypten under Vår Frue kirke vært en godt bevart hemmelighet. Vi blir med arkeolog Øystein Ekroll for å utforske verdenen under kirkegulvet.

For de aller fleste av både besøkende og innbyggere i Trondheim er det først og fremst én kirke de tenker på når de tenker på byen. Nidarosdomen ruver over Midtbyen ved elvebredden, og for tilreisende er det nesten det første man ser når man kommer inn til byen.

Med en nesten tusen år lang historie som byens hovedkirke, og Olav den Helliges antatt siste hvilested, er det ikke rart at kirken er et landemerke, men «Domen» er ikke alene om å være en viktig middelalderkirke i byen, og heller ikke det eneste bygget med katakomber.

Øverst i Nordre gate, med utsikt mot Torget, står Vår Frue kirke. Kirken skal ha blitt bygget tidlig på 1200-tallet, og ifølge forsker og arkeolog Øystein Ekroll fra Nidaros domkirke restaureringsarbeider (NDR) er det sannsynlig at kirken ble påbegynt i 1207. Etter mange branner og gjenreisinger fikk kirken et større til skipet i 1686, og i 1739-42 fikk den tårnet som er der i dag.

En blodig historie

Vår Frue kirke har alltid vært en konkurrent til Domen i bybildet, og det kan virke som om byggherren som oppførte kirken hadde store ambisjoner for bygget. Nidarosdomen har et stort skip i dag, men i middelalderen var det smalere enn Vår Frue kirke. Ekroll forteller at den innvendige bredden på skipet i Vår Frues var 15 meter, noe som gjorde det til landets bredeste rom i middelalderen.

– For å sette det litt i perspektiv så kunne man fått plass til hele Håkonshallen, kongens residens på 1200-tallet, inne i skipet i Vår Frue kirke. Den var bare tolv meter bred, forklarer Ekroll.

Som tatt ut av en episode fra Game of Thrones forteller Ekroll om et bryllup her i byen som endte i en ren massakre i 1206. For å redde seg fra gjerningsmennene var det flere som barrikaderte seg inne i Maria-kirken, men da hugget gjerningsmennene seg gjennom dører og vegger med øks og drepte alle de 13 som gjemte seg der inne. På denne tiden var altså kirken en stavkirke.

– Etter denne forferdelige hendelsen var kirken både ødelagt og vanhelliget av gjernings-mennene, så da ble man nødt til å bygge en ny kirke, forklarer Ekroll. Det er derfor vi tror byggingen startet i 1207.

Fra høyeste utedo til gravkjelleren

Ved skumringen går vi inn i kirken og Ekroll tar oss med på en omvisning fra topp til bunn, først opp i tårnet. Vi blir fortalt at tårnet opprinnelig hadde flatt tak, og var et populært mål for søndagsturen på midten av 1700-tallet, med fin utsikt over byen.

– Etter knapt 40 år med trøndersk klima ble det oppdaget at det flate taket hadde blitt ødelagt, så da ble det revet og erstattet med et pyramidetak slik det ser ut i dag.

[ image ]
Foto: Lasse Georg Tønnessen
Før i tiden kunne man bli gravlagt under kirkegulvet – men da måtte man bla opp.

I de neste to hundre årene ble tårnet brukt som byens brannvakt, og vaktrommet finnes fortsatt intakt der oppe. I det ene hjørnet skimter man pipen til en kakkelovn, og på veggen avslører nedskriblede nummer hvor telefonen hang. I etasjen under finnes kirkens kanskje merkeligste attraksjon, Trondheims høyeste utedo, som strengt tatt er innendørs.

– Det var ikke mulig å forlate tårnet når man var på vakt, så da måtte man gå her, sier Ekroll og peker på et kott i midten av rommet.

Etter å ha krøpet ned alle trappene og stigene fra tårnet, åpner Ekroll et rom med en stor luke i gulvet og viser vei ned i krypten. Det lukter mugg, fuktig kjeller og støvet som virvler opp når vi går ned knaser i munnen. Vi rusler gjennom en trang støvete gang fram til vi kommer inn i et stort rom med hvelvet tak, gravkjelleren som er kjent som «Trondheims katakomber».

– Nå er vi ganske langt under bakken, sier Ekroll og peker på en av luftekanalene på veggen som strekker seg to-tre meter opp til overflaten. Før i tiden trengte de disse for å få vekk noe av lukten fra kistene her nede. Uten dem ville det blitt ganske ubehagelig å sitte i kirkerommet i etasjen over.

Kunne kjøpe seg gravplass

Kryptene under Vår Frues ble ikke gravd ut før på 1680-tallet i motsetning til Nidarosdomen der konger og prester har vært gravlagt under gulvet siden den ble bygget. Gravlegging under kirkegulvet i middelalderen ble sett på som den helligste, for man mente at jo nærmere alteret man kom, jo helligere ble grunnen. I middelalderen var det bare kongelige og geistelige som fikk lov å bli gravlagt inne i kirker, men etter reformasjonen ble det endret.

– I Vår Frues kirke ble det åpnet for dette fordi kirken begynte å forfalle, og trengte penger – så da solgte de gravplasser til byens rike familier for å tjene til vedlikeholdet, forklarer Ekroll.

Å ha en egen familiekrypt og nok penger til å gravlegge slektningene sine der nede gav status. For det å gravlegge noen der var ingen billig affære. I begynnelsen måtte man betale for å grave ut og mure opp hvelvet, og deretter var det faste takster per kiste man ville ha ned. Kistene i seg selv kunne også koste en liten formue, men selv om alt dette var kjøpt og betalt var det ikke sikkert at kistene fikk ligge hvis hele familien døde ut.

– Det var i hovedsak bare byens rikeste familier som fikk seg plass her nede, men det var ikke alltid de ble liggende. Ofte så kunne slektene dø ut, og da var det ikke uvanlig å ta ut kistene og gravlegge dem på kirkegården. På den måten kunne kirkevergen selge den ledige plassen til en ny familie, forteller Ekroll.

Det var ikke mange familier som fikk grav-plass, men under oppryddingen av kjelleren i 2007 ble det anslått at det har ligget hundrevis av kister nede i katakombene. I dag er det bare litt over 40 kister som det var mulig å bevare.

– På begynnelsen av 1800-tallet ble det forbudt å gravlegges innendørs, så da kastet de ned masse våt sand for å fylle igjen krypten. Det gjorde dessverre at de fleste kistene råtnet vekk, sier Ekroll og viser vei til den innerste krypten.

Naturlig mumifisert

Forbi en diger jerndør som tidligere stengte for krypten står kister stablet oppå hverandre. Noen steder ligger det rester av treverk og andre steder ligger det flere ødelagte kistelokk.

[ image ]
Foto: Lasse Georg Tønnessen
Man kunne aldri forlate tårnet under vakt, så måtte man på do så måtte man ta i bruk den innendørs utedoen, forteller Øystein Ekroll
– Her er mesteparten av det vi klarte å ta vare på av kister, resten som lå her ble pakket inn og flyttet til en annen avstengt krypt, presiserer Ekroll. Kistene her er i OK stand, men de trenger å restaureres.

Han forteller at kistene som ligger her inne er alle med innhold, og at noe av materialet er utrolig godt bevart. De døde ligger som de ble lagt ned, og noen ganger har de både klær, hud og hår.

– Før i tiden la man den døde på høvelsponen man fikk når man laget kisten. I kombinasjon med den kalde og tørre luften her nede om vinteren, gjorde det at mange av de døde ble naturlig mumifisert forteller Ekroll, mens han går bort til en pent utsmykket liten kiste.

Ekroll advarer om hva vi får se før han løfter på lokket og avdekker det som ligner et sovende spedbarn innhyllet i et hvitt klede.

– Noen sier at man brydde seg mindre om spedbarn i gamle dager, fordi de ofte døde tidlig, men det tror ikke jeg noe på. Jeg tror man brydde seg om barna sine uansett hvor gamle de var, og her synes jeg vi ser akkurat det, sier Ekroll og legger lokket tilbake på kisten.

Stengt i snart 200 år

Midtgangen mellom de to hovedrommene i krypten er smal, lav under taket og full av grått støv. Etter noen manøvrer for å ikke slå hodet åpner også denne veien seg i en liten krypt. Her er det et hull i veggen som etter synet kommer fra en rotte, og en knust flaske henger fra en snor i taket. Hvorfor den henger der er det ingen som vet.

Det finnes mange flere gjemte, eller lukkede rom i kryptene og flere strekker seg lenger ut fra kirken. Ifølge Ekroll er det i hvert fall tolv-femten krypter, men han forklarer også at det er mange «hvite flekker» på kartet og peker på veggen i det største rommet.

– Ifølge gamle kart så skal det være en dør i denne veggen et sted, men vi har ikke funnet noe bak murpusset. Vi har også prøvd å krabbe over hvelvet og se om vi kan finne en vei inn på den måten, men det gikk heller ikke, forklarer Ekroll.

Han forteller at han tidligere krabbet mellom kirkegulvet og taket på krypten for å lete etter andre rom, og fant etter hvert en sjakt som ledet ned til en avstengt krypt.

– Rommet bak denne veggen har sannsynligvis vært stengt i snart to hundre år, og vi aner ikke hva som kan ligge bak, det er kjempespennende forteller Ekroll.

Ikke tilgjengelig for allmennheten

Vi vandrer opp mot overflaten igjen og puster inn frisk og muggfri luft. Det er sjeldent at katakombene blir åpnet for gjester av hensyn til gravfreden og på grunn av tilstanden de er i. Selv om kirken ble restaurert i 2007 gikk nesten alle midlene til å sette i stand tårnet og katakombene ble nedprioritert.

[ image ]
Foto: Lasse Georg Tønnessen
Mangel på rømningsveier og tilgang for bevegelseshemmede hindrer Vår Frues kirke og åpne deler av kirken for allmennheten.

– Pengene strakk bare til en opprydding av kistene i kryptene. Da det var gjort ble det liten interesse fra restaureringskomiteen å gjøre noe etter vi hadde sikret at ikke alle kistene gikk tapt, forteller Ekroll.

Selv med restaurering av kister og oppussing av katakombene er det heller ikke sikkert at det kan åpnes for allmenn ferdsel. Nye byggeforskrifter krever rømningsveier og tilgang for bevegelseshemmede, og det betyr at det er behov for mer penger.

– Slik det er nå så ser det ikke ut til å skje med det første, men kanskje det blir en mulighet om hundre år, når alt har blitt gammelt nok, sier Ekroll spøkefullt.