Vekker polaroidbildene til liv

NTNU-studenten Svanhild Amdal Telnes leverer en diktdebut med levende språk og sår tematikk.

Publisert Sist oppdatert

«Om nettene/ brukar mor dråpeteljar/ i arbeidet sitt./ Ho plasserer/ små, salte perler/ langs kinnbeina våre». Om nettene brukar mor dråpeteljar handler om Anna. Hun vokser opp med en mor som ikke har det bra, en svak, men god pappa, og en bror som ikke gjør som brødre skal. Så møter Anna Jakob, de er paret en ser på gata, i hvert fall for en stund. «Me er Anna og Jakob, som held hender, stoppar, snur oss mot soli og berre står slik». Så kommer minnene fra oppveksten.

Forfatter Svanhild Amdal Telnes (f. 1994) går profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU. Tidligere har hun studert ved Skrive­kunstakademiet i Hordaland. Om nettene brukar mor dråpeteljar er hennes første utgivelse. Her får leseren servert en stødig rammefortelling, men iløpet av boka oppdager en også indre sammenhenger som løfter diktsamlingen til et høyere nivå. De språklige bildene gir en til tider gåsehud. Et eksempel er en morter hun får av faren sin, som hun kan knuse minner med. «Eg støyter/ hardt med mortaren./ Vil male minna til finkorna sand,/ nettene til oske».

Jeg blir skeptisk når minnene beskrives som uklare polaroidbilder, men Telnes unngår heldigvis klisjéfellen. Hun dveler ikke ved fotografi-metaforen, det er bare slik hun husker minnene, som for å ha kontroll på dem; «for som scenar i ein film/ vert dei levande». Til tross for en dominerende mor føler man en omsorg for henne mellom linjene, blandet med Annas frykt for å bli som henne: «Du blir ikkje/ som ho, Anna./ Mor di finst ikkje lenger,/ du er alt ho aldri var».

Det er umulig å ikke bli beveget av Telnes’ debut. Om du er redd for å gråte på bussen anbefaler jeg å lese den for deg selv. Telnes er et ungt talent med en stødig dikterhånd, og jeg gleder meg allerede til å se hva mer hun vil by på i framtidige utgivelser.

Powered by Labrador CMS