Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Rullestolbrukeren som ingen kunne krenke image

Rullestolbrukeren som ingen kunne krenke

Jeg kan selvfølgelig ikke stå som representant for alle i rullestol, men for min del går det som regel helt bra å bli tullet med.

Jeg er stor tilhenger av selvironi. Jeg bruker skjorter med påskrifter som «#neverskiplegday» og «I’m only in it for the parking». Vennene mine kan bekrefte at jeg har et nærmest utømmelig lager med rullestolvitser, og at det er få som ler hardere enn meg når jeg hører en ny. Jeg har sittet i rullestol i fire år, og har for lengst lært meg at den beste måten å takle utfordringer på ofte er med et smil og en klype svart humor.

Like fullt opplever jeg altfor ofte at jeg behandles som en skjør gjenstand som kan bli ødelagt, provosert og krenket ved det minste feilsteg. Daglig ser jeg folk som oppfører seg unaturlig rundt meg, og noen er regelrett utilpasse. De aller fleste jeg møter, med unntak av de jeg kjenner godt, tørr rett og slett ikke å tulle med meg eller snakke åpent rundt meg, av frykt for å si noe jeg kan ta på feil måte. Det å behandle meg med overdreven varsomhet virker kun mot sin hensikt, og jeg drømmer om et samfunn der alle kan tørre å tulle med meg i mye større grad.

Én ting må på det rene. Du trenger ikke gå så veldig mange tiår bakover i tid for å finne et samfunn der rullestolbrukere ble diskriminert og mobbet. Ikke misforstå meg – jeg er selvfølgelig sjeleglad for at den tiden er forbi. Jeg er takknemlig for at funksjonshemmede i dag har de samme rettighetene som andre, og at vi blir tatt godt vare på i velferdsstaten. Men har det blitt for mye av det gode? Har folk blitt for forsiktige?

Varsomhet i språket kan være et tveegget sverd. Det er flott at folk ikke vil fornærme, men ikke hvis det gjør dem så nervøse at de ikke kan snakke til deg som et vanlig menneske. I dag lever vi i gullalderen for forsiktighet, og da kan det være vanskelig å selge budskapet om at mange i rullestol ikke er så skjøre og hårsåre som folk tror. Men jeg er dønn seriøs. Tull i vei.

Les også: Sukkerstopp for sukkertopp

Selvfølgelig er det en viktig forskjell mellom å tulle og å hetse, og det er klart at det finnes en grense selv for meg. Men en kultur der en gruppe allergikere blir voldsomt krenket over at en karakter i Petter Kanin får en allergisk reaksjon, bidrar til en samfunnsmessig redsel for å krenke noen. Folk læres opp til at de må veie hvert ord med omhu, og at man må trå forsiktig for å unngå å krenke noen. Jeg tror rullestolbrukere er blant de gruppene som treffes hardest av denne tankegangen.

Et eksempel på situasjoner der jeg virkelig kjenner på dette, er de gangene noen kaller meg oppegående uten å tenke seg om. Å bli kalt oppegående gjør meg absolutt ingenting (med mindre jeg har misforstått det norske språk, er oppegående et kompliment). Det som derimot gjør vondt, er å se fargen forsvinne fra ansiktene til dem som innser «feilen» de har gjort.

Lignende reaksjoner kan til og med komme av ting jeg sier selv. Hvis jeg har dårlig tid, og sier til en studievenn at jeg må løpe videre, blir jeg ofte møtt med en ille berørt grimase som skriker «du kan da ikke løpe». Slapp helt av – i sånne situasjoner har jeg ikke klart mesterstykket å krenke meg selv. Jeg kan gå videre med stoltheten i behold. Å nei, der gjorde jeg det igjen.

Det er viktig å understreke at selv om jeg ønsker å bli tullet med, betyr dette på ingen måte at alle i rullestol tenker på samme måte. Det siste jeg vil, er å tråkke noen andre rullestolbrukere på tærne. Jeg tror generelt at kommunikasjon er nøkkelen i slike situasjoner - snakk med folk i rullestol, og finn ut hva som er greit å tulle med. Da tror jeg mange av dere vil bli gledelig overrasket.

Du må gjerne starte med meg. Neste gang du ser meg på Samfundet, er det lov å gjøre følgende:

  • Spill av/syng «they see me rollin, they hatin».
  • Google «wheelchair memes». Hvis du finner en bra, kom bort og vis den til meg.
  • Rop ut: «Du er min favoritt i X-Men».
  • Eller bare kom bort og snakk normalt med meg, uten å være redd for å si noe feil. Da vil du fort oppdage at jeg ikke er så lett å krenke.