Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Ikke drep viben min, bitch image

Ikke drep viben min, bitch

Er du med på leken, må du tåle spillekøen, mener journalist Iben Dahl

Nei, ikke gjør det – selv om du synes jeg har styrt showet lenge nok. Vi kan være enige om å være uenige om hvem som er fetest av Kendrick og Kanye, men la det ikke være tvil: Du skal respektere køen.

Slik er spillereglene: Den som når fram til kveldens avspillingsenhet først, får også den salige opplevelsen det er å fylle lokalet med sine omhyggelig utplukka favoritter først. Det gjelder om det er snakk om Skrillex’ syrelåt «Recess» eller Stones’ nachspielvennlige «Wild Horses»: Pust inn gjennom nesa og ut med munnen, og legg låtene dine pent nederst i køen mens du gir slipp på ting du ikke kan kontrollere. Namasté.

Det burde være såre enkelt: Å respektere køen burde være like selvsagt på fest som i kassa på Rema. Likevel brytes det som for mange fortoner seg som en selvinnlysende norm, gang på gang. Hvordan kan det skje?

Kanskje ligger noe av problemets karakter i det at det er så nytt. Behovet for å løse uenigheter om kveldens låtvalg var neppe nytt da vår generasjon begynte å gå på fest. Men fenomenet spillekø florerte vel ikke i mams’ og paps’ ordforråd? Kan det ha vært enklere å respektere hverandres musikkønsker under CD-platens, for ikke å snakke om vinylens, gullalder?

Ikke egentlig, er konklusjonen etter en rask telefon til pater familia. Forskjellen var at man hadde LP-ene til verten å velge mellom, men til gjengjeld hadde jo alle en presentabel samling. Om noen hadde skaffet det siste heite ble EP’en eller LP’en selvfølgelig medbrakt på fest. Problemet oppstod når noen mente de hadde »mer peiling» enn andre, og sneik i køen, gjerne i kombinasjon med diss av hverandres musikkvalg. Ikke ulikt dagens digitalt baserte praksis, med andre ord.

Spillekøen framstår dermed som et resultat av premisser lagt av Spotify, men som ikke gjør vors-situasjonen noe mer rettferdig for oss enn for våre forgjengere. I mangel på bedre alternativer tilbyr systemet uansett muligheten til å bøte på det totale fravær av sivilisasjon som ellers ville oppstått: Som en samfunnskontrakt frigjør den oss fra den naturtilstanden enhver fest ellers ville fortonet seg som. Er du med på leken, må du tåle spillekøen.

For å sette det i et etisk perspektiv: I god ytringsfrihets ånd bør du la meg spille låtene mine, om du liker dem eller ikke. Her dreier det seg om festsituasjonens svar på debatten om takhøyden i det offentlige ordskiftet. Selv om musikk er en personlig greie er det nemlig ikke slik at den er beskyttet for diskusjon. Slakt gjerne «andres» låter, vi kan møtes med argumenter, for jeg er minst like raus med kritikken som deg. Vips, så har du et hyggelig alternativ til vorspielets evinnelige drikkeleker. Men for all del: Ikke utnevn deg selv til dommer ved å tvinge Britney til taushet.

Smør deg med tålmodighet som alle andre, og vent på din tur. Det som er så ufattelig digg er at jeg gir blanke faen i hva du synes om musikksmaken min.