Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Verdt sin vekt i gull image

Verdt sin vekt i gull

Flyvende kubjeller og leken stemning veide opp for et litt tynt og sjenert publikum under konserten til Band of Gold.

Gulvet på byscenen var ikke helt fylt opp, men stemningen var upåklagelig blant de oppmøtte i publikum. Selv om vokalist Nina Mortvedt ikke er av de mest utagerende frontkvinnene, har hun sjarm nok til å holde koken i salen gjennom hele konserten. Bandet spilte begge platene sine, Band of gold og Where’s The Magic, på en drøy time, og jeg kunne ærlig talt tenkt meg å se hele konserten én gang til som ekstranummer.

Låta «No Way Around» åpnet første halvdel av konserten, hvor bandet spilte for det meste låter fraforrige plate. En tamburin og ei kubjelle fløy frem og tilbake mellom Mortvedt og gitarist/synthmann Peter Estdahl, mens de danser seg gjennom låtene. Bandet tar seg mange friheter og leker med de gamle låtene, hvor alt fra psykedelia til afrocubanske jam-partier tar over låtene, men aldri så lenge at det slår ut negativt. Selv på det mest energiske og kaotiske finner de tilbake til refrenget lenge før man blir lei av sidespranget, og uansett hvor langt de tøyer strikken mister man aldri følelsen av at dette er pop.

Andre halvdel av konserten startet med en nedstrippet versjon av «Look at me» hvor kun Eilertsen kompet Mortvedt. Resten av settet besto mest av låter fra Where’s The Magic, hvor «Well Who Am I» og «I Could Spot You In A Hundred Miles» er blant mine favoritter. Sistnevnte ble betydelig mer dyster og dramatisk enn innspillingen og sto fint i kontrast til de andre låtene som fikk et mer lekent preg.

Jeg kunne ikke tro at det hadde gått over en time da konserten var ferdig. Jeg likte at bandet tok seg såpass mye frihet med låtene sine, og jeg kunne lett ha tålt en time til. Jeg skal i hvert fall se Band of Gold igjen neste gang jeg får sjansen. Det burde du også.