Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Utdanning i utstillingsvinduet image

Utdanning i utstillingsvinduet

Retten til lik utdanning står i fare i flere og flere land. Også norske universiteter er truet av økt effektivisering, profitt og næringsinteresser. Hvor er studentene?

SAIH har en pågående kampanje mot kommersialisering av utdanning globalt.

New University of Norway (NUN) jobber for å sette kommersialisering av universiteter i Norge på dagsorden.

«New Public Management» (NPM) er en reformbevegelse som siden 1980-tallet har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av prinsipper og metoder fra privat sektor.

Kilde: snl.no

Forskning trues av næringslivsinteresser som ønsker å påvirke forskningspublikasjoner. Institutter kutter i administrasjonsstillinger og vitenskapelige ansatte får mindre tid til undervisning og forskning. Kunnskaps­departementet legger strengere føringer på at studenter må fullføre utdanningen på normert tid. Det offentlige ordskiftet preges av flere og flere dommedagsprofetier rundt akademias tradisjonelle samfunnsrolle, men kritikerne sliter med å mane studentmassen til kamp.

Garasjeuniversiteter

Det er travle dager for SAIH-leder Rebekka Ringholm. Om noen timer skal hun ut i 8. mars-tog, og den kommende uken skal SAIH lansere sin kampanje «University Inc.».

– Målet med kampanjen er at vi vil gjøre folk bevisste på at det er en del kommersialiseringsprosesser som finner sted i høyere utdanning, hvor man går mer og mer fra å se utdanning som en rettighet til å se utdanning som en vare, sier hun.

I enkelte land er tanken om lik rett til utdanning for alle under angrep, spesielt fra private interesser.

– I Colombia ser en for eksempel at høye studieavgifter og dårlige stipendordninger gjør at kun de mest privilegerte får tilgang til høyere utdanning ved gode universiteter. Det har begynt å dukke opp flere såkalte «garasjeuniversiteter», hvor folk betaler masse penger Wog ender opp med en grad som ikke holder en særlig god standard, men som likevel er nødvendig for å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Det er en slik kommersialisert utdanning vi gjerne vil sette fokus på, hvor pengene står mer i fokus enn kvaliteten på utdanningen.

Ifølge Ringholm er en av hovedutfordringene at offentlig utdanning blir underfinansiert og gir fra seg for mye spillerom til private institusjoner som er opptatt av profitt. I tillegg mener hun man ser endringer i universitetenes oppbygning som byr på problemer.

– Det er problematisk om universitetene ikke er demokratisk organiserte. Da har ikke studenter og ansatte de samme mulighetene å kunne påvirke hvordan universitetet styres.

Udemokratisk rektorvalg

[ image ]
Foto: SAIH
Studentdemonstrasjon i Colombia.
For å finne eksempler på endringer i universitets­demokratiet trenger man ikke reise lenger enn til Gløshaugen. Fram til 2000-tallet var det studentene og de ansatte som valgte rektor, men selv om universitetene i Oslo og Bergen har valgt å beholde ordningen blir NTNU-rektoren i dag ansatt av styret. Dette fører til at grasrota i fagmiljøene mister innflytelse over viktige avgjørelser som påvirker dem.

Hilde Refstie og Brita Fladvad Nielsen har begge tilknytning til Institutt for arkitektur og planlegging, og er med i New University Norway (NUN), en gruppe bestående av NTNU-ansatte og studenter som ønsker å sette kommersialisering av universiteter på dagsorden.

– Det startet for tre-fire år siden i lys av prosessene ved NTNU som foreslo sammenslåing av flere institutt. Forslaget kom egentlig uten særlig analyse av hvorfor og hvordan det kom til å fungere rent faglig Det virket mer som en blind gjennomføring av regjeringens ønske om økt effektivisering og at dette automatisk skulle oppnås med større enheter, sier Refstie.

Hun begynte sammen med flere andre å mobilisere på tvers av institutt for å få besvart en del av disse spørsmålene. Dette førte til at de ble en gruppe som samlet seg rundt en del større spørsmål rundt hva et universitet skal være og hvordan det skal styres.

– Man diskuterer ikke i hvilken retning universitetet skal styres, men det heller blir innført effektivitetsreformer hvor man tilpasser seg en slags «New Public Management»-tenkning. I avgjørelser må man velge mellom løsning A og B, og ikke premisset for det man skal løse.

For opptatt av eget studieløp

[ image ]
Foto: Lasse Georg Tønnessen
CV-JAKT: – Er studenter tilfreds med å være «kunder» ved et universitetet hvor de forventer å komme ut på andre siden og motta en CV som gir dem jobb, spør Brita Fladvad Nielsen og Hilde Refstie
Refstie og Nielsen ønsker kritiske stemmer fra studentene rundt hva et universitet skal være, men er redd for at studentene er for opptatt av eget studieløp.

– I dag virker det nesten som om studentene ser på seg selv som en kunde som får utlevert et produkt, mer enn aktører som skal være med på å forme hva universitetet skal være. Når vi noen ganger spør etter den kritiske student så blir vi møtt med prat om rettigheter til å klage på karakter og andre individbaserte fokus, som en kunde som klager på en vare, sier Nielsen.

Både Refstie og Nielsen er enige i at universitetet har en større rolle enn kun å utdanne kvalifiserte arbeidere for å mette arbeidsmarkedet.

– Man kan gå et utdanningsløp og opparbeide seg nok kompetanse til å utføre en jobb, men i tillegg har du den dannelsen man opparbeider seg gjennom studietiden. Evnen til å reflektere, gjenkjenne maktstrukturer, og kunne gjenkjenne seg selv i det store bildet, det er også ekstremt viktig. Hvis universitetene blir redusert til fabrikker som kun produserer arbeidere som er kompetente for jobben som gjøres der og da, da mister man veldig mye av det større samfunnsansvaret, sier Nielsen.

Burde universitetsansatte ta på seg litt av skylden?

– Det er helt klart mye som kan gjøres for at avstanden mellom studenter og forelesere kan bli mindre, men noe av problemet ligger på den stadige administrative kuttingen. Jeg merker selv at jeg har mindre tid og må prioritere forskning, og da blir jobben med studentkontakt ofte lempet over på vitenskapelige assistenter. Kutt i administrasjon er av og til nødvendig, men det vi ser på NTNU er jo at de administrative oppgavene fortsatt er der, det er bare mindre ressurser for å gjennomføre dem, mener Refstie.

Universitetskamp

Det har vært åpen dag på NTNU Dragvoll, og professor Aksel Tjora ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, tar med seg to kaffekopper inn på pauserommet. Tjora har i flere år kritisert det han kaller tap av faglig styring ved NTNU, og at sentralisering og kutting i administrasjon skaper problemer for de vitenskapelige ansatte.

[ image ]
Foto: Mari Haugan
MEKANISKE FORELESNINGER: Aksel Tjora frykter innspilte videoforelesninger og robotsensurerte flervalgseksamener.
– Administrative medarbeidere som har kontroll på økonomi er gull verdt for meg. Det at jeg slipper å holde styr på regnskap fra forskning og prosjekter gjør at jeg kan bruke mer tid på forskning og undervisning. Hvis slike oppgaver blir flyttet fra instituttnivå til sentrale ledd i NTNU, mister jeg dyrebar tid.

Tjora jobber for tiden med en antologi med arbeidstittelen Universitetskamp, bestående av ulike kapitler vedrørende universitetets rolle og endringer ved universitetene.

– Vi fører ikke timer på forskning og undervisning, noe som gjør at tid vi bruker på administrativt arbeid ikke blir synlig. I verst mulig tilfelle vil vitenskapelig ansatte miste faglig tid, motivasjon, og falle ut av arbeidet. Da ligger vi tynt an som fagmiljø.

Kortsiktig nytte er et villspor

Tjora advarer videre mot en økende tendens til finansieringsmodeller med stadig tyngre basis i «produksjon av studiepoeng» i de ulike studieprogrammene.

– Det kan i verste fall ende med at man forsøker å skape fag som ser sexy ut i fagbeskrivelsen og hvor ressursene brukt på undervisning er så knappe som mulig for å sikre god økonomi for instituttene. Mange programmer lider allerede av at studenter lokkes inn i studier med selgende beskrivelser, men hvor det er for lite faglige ressurser til å tilby virkelig godt faglig innhold og solid oppfølging, sier han alvorlig.

Med en gang diskusjonen beveger seg inn på «faglig nytte» setter Tjora ned kaffekoppen.

– Å styre universiteter etter kortsiktig nytte er et fullstendig villspor. Det er en idiotisk tanke som blant annet NHO kommer med, at man burde legge ned linjer som ikke er nyttig for arbeidsmarkedet, eller snarere næringslivet, akkurat i dag.

Tjora er enig med Refstie og Nielsen om at universitetets oppgave hovedsakelig ikke skal være å fostre opp studentene for framtidens arbeidsmarked.

– Universitetene eksisterer som institusjoner som kan tilby mer enn kun økonomisk gevinst. De skal tilby studentene en viss dannelsesarena og et grunnlag for refleksjon. Dette er en verdi ved universitetene som er vesentlig, og som ikke har noe med industri eller næringsliv å gjøre, men som handler om å kunne utdanne kompetente samfunnsborgere, sier Tjora.

Han mener fokuset på nytte og det enorme fokuset på sikret jobb etter endt utdanning kommer av både Kunnskapsdepartementets krav om mer markedsrettet styring, men også en etterspørsel fra studentene selv.

– I dag mottok vi elever ved videregående skoler på besøk som gjerne kunne tenke seg å ta høyere utdanning, men de vil jo gjøre det for å få seg en jobb. Hvis næringsinteresser fortsetter å mase om at enkelte fag er unyttige så vil jo det påvirke studentene. Men gode kandidater som utdanner seg til reflekterte filosofer og kritiske sosiologer er viktige for samfunnet nettopp fordi de ikke er næringslivets førstevalg, men snarere eksperter på andre perspektiver enn de næringsrettede.

Dragvoll er et mangehodet troll

[ image ]
Foto: Mari Haugan
TENK STØRRE: - Vi kan ikke spørre næringslivet: «Hva er det du trenger i morgen?» Vi må tenke større og mer langsiktig for å kunne bidra med nyttig utdanning for framtiden, sier Berit Rian i Næringsforeningen i Trondheimsregionen.
Administrerende direktør, Berit Rian, og resten av Næringsforeningen i Trondheimsregionen arbeider med å skape samarbeid mellom bedrifter fra regionen og universitetsmiljøene. Rian mener man ikke kan se kortsiktig inn i krystallkula på hva framtidens samfunn trenger.

– Vi kan ikke spørre næringslivet: «Hva er det du trenger i morgen?» Vi må tenke større og mer langsiktig for å kunne bidra med nyttig utdanning for framtiden. De fleste bedrifter sier at de ønsker ansatte med forskjellig type kompetanse.

Er næringslivet gode nok til å formidle det til studentene?

– Nei, de er nok ikke flinke nok til det. I en stadig mer globalisert verden skulle man trodd at næringslivet skriker etter kompetanse på språk og tverrkulturell kommunikasjon, men de gjør ofte ikke det.

Rian sier det er langt igjen før høyere utdanning er kommersialisert, men kan forstå at utdanning kan bli sett på som en vare. I Trondheim hvor teknologifagene er mest synlige når NTNU blir nevnt, mener hun at de andre fagmiljøene må gjøre mer for å gjøre seg attraktive for næringslivet.

– Det er ikke like lett å være synlig å være synlig for en del av de humanistiske fagene, som for en del bedrifter nesten framstår som et mangehodet troll. Mange av de mindre bedriftene i regionen ønsker seg én dør inn til NTNU, men det er jo ikke så enkelt for en så stor organisasjon.

«Sexy teknologiromantikk»

Tjora er uenig i at fagmiljøene har et ansvar for å gjøre seg attraktive for næringslivet. Han trekker fram NTNUs promoteringsvideo «This is NTNU» fra januar 2017 hvor ulike universitetsansatte ser inn i et kamera og snakker om NTNU.

– Jeg holdt på å spy da jeg så den. Videoen er en slags teknologiromantisk trailer. Det var riktignok noen representanter fra humaniora med, men de snakket jo ikke noe om hva de drev med. De ble heller et skalkeskjul for en viss faglig bredde.

Tjora er klar på at universitetene burde holde seg for gode til å satse store økonomiske midler på det han klassifiserer som overfladisk markedsføring, og at de ulike fagmiljøene driver med såpass mye spennende at det bør være nok å fortelle mer konkret om det.

– At universiteter bruker statlig finansierte midler til slike filmer er hårreisende. Jeg er helt for å bruke deler av budsjettet for å informere om hva vi driver med på NTNU, men å bruke masse penger på slik «sexy teknologiromantikk» burde være forbudt.

Ser ikke problemet

Rian ser ikke problemet med at universitetene bruker penger på markedsføring av seg selv.

– Jeg skjønner hvorfor de gjør det. Akademia er jo opptatt av finansiering fra næringslivet som en del av finansieringsmodellen. Da må så klart NTNU forsøke å selge seg inn for å få de ekstra professoratene og prosjektene de har behov for.

Prorektor for utdanning ved NTNU, Anne Borg, er verken enig med Rian eller Tjora.

– Det er helt klart en oppgave for fagmiljøene våre, også humsamfagen, å synliggjøre sin relevans for arbeidslivet, og å bevisstgjøre studentene på hva de kan bruke sin kompetanse til. «Humanister i praksis» er et godt eksempel på det. Men næringslivet må også spille på lag med fagmiljøene, og ikke minst bidra med kunnskap om hvilke kompetansebehov de har.

Hvorfor gidde?

Refstie og Nielsen ønsker at Protestpub-arrangementene ikke bare skal være for universitetsansatte og forskere, men ønsker også deltakelse fra studentene.

– Jeg tror det er vanskelig for studenter som kun tilbringer tre-fem år ved universitetet å se de samme prosessene som vi ser, samtidig er det de som i stor grad skal være med og forme universitetet.

Tjora er enig i at et vanlig studieløp er for kort til å fange opp de større endringene i universitetssektoren.

– Problemet er at studentene er veldig avkoblet fra fagmiljøene i den perioden de studerer. Og en grunn til det kan være at disse endringene skjer veldig sakte, slik at studentene ikke vil se endringer før lenge etter at man er uteksaminert, sier han.

Tjora tror også at informasjonen rundt hvordan universiteter blir styrt er lite tilgjengelig for studentene.

– I styremøtene er det tre-fire hundre sider med sakspapirer. Det er ganske massivt å sette seg inn i. Jeg hadde aldri giddet å lest alt som blir lagt ut om jeg ikke var forpliktet til det som styremedlem. Hvorfor i all verden skal en student gidde det?

Borg mener NTNU kan bli bedre på å gjøre informasjonen tilgjengelig, men er ikke enig i at saker og vedtak blir pakket inn.

– Jeg tror alle ved NTNU er enige om at vi ønsker kritiske studenter. Det er jo en vesentlig del av vårt samfunnsoppdrag å utdanne mennesker med evne til kritisk refleksjon og ikke minst en etisk ryggmargsrefleks.

Nielsen i NUN på sin side mener det kan gjøres tiltak for at studentene involverer seg mer i universitetets politikk og styring.

– Jeg mener studenter burde ha stemmerett i den kommunen de studerer, fordi universitetet betyr så mye for byen, og det vil kanskje også vekke et lokalt politisk engasjement.

I effektiviseringens tjeneste

Hva har alt dette å si for studentene? Hvis kommersialiseringsprosesser får lov til å pågå fritt i universitetssektoren, hvordan vil det påvirke framtidens studiehverdag i aller verste tilfelle? Refstie mener at de store potensielle konsekvensene kan deles i to.

[ image ]
Foto: Lasse Georg Tønnessen
– Det ene er de samfunnsmessige. Universitetene har alltid spilt en sentral rolle i kunnskapsproduksjon som motmakt til kortsiktig tenking, profitt og makteliter. De har også hatt fokus på en utdannelse som ikke bare gir deg det du trenger for å gå ut i arbeidslivet, men også verktøy for å kritisk analysere og forstå prosesser i samfunnet.

Hun mener universitetet har en viktig funksjon i demokratiet, som trues hvis det bare skal utføres oppdragsforskning og å gjøre studenter klar for arbeidslivet.

– Dette er konsekvenser som rammer både studenter og samfunnet som helhet. Vi trenger forskning og utdanning som ser kritisk på for eksempel olje, fiskeoppdrett og klimaendringer, på skjevheter i samfunnet, på medisiner og ikke minst på måter samfunnet vårt er organisert på.

I tillegg frykter Refstie at studenters hverdag kan påvirkes av hvordan ansatte ved universitetene navigerer den nye hverdagen.

– Fokuset på effektivisering og nedskjæring i administrasjon gjør at administrasjonsoppgaver blir skjøvet over på forelesere og at studenter får et dårligere tilbud. Når toppstyringen øker ved universitetet er man også ikke lengre medskapere av universitetet på samme måte, noe som jeg tror vil påvirke dynamikken mellom studenter, forelesere og administrasjon og ledelse.

Tjora frykter også verst mulig utfall hvor forholdet mellom forelesere og studenter blir så og si ikke-eksisterende.

– I verste fall tvinges vi til å gjennomføre mekaniske forelesninger, eller innspilte videoforelesninger, med relativt ferske vitenskapelige assistenter som eneste faglige kontakt med studentene i øvingsopplegg og robotsensurerte flervalgs-eksamener. I en slik situasjon er universitetet nærmest blitt et brevkurs, hvor vitnemålet ser ut som før, men hvor all dannelse er svunnet hen i effektiviseringens tjeneste.

Støttet av Bovim

Det har snart gått tre uker siden SAIH startet kampanjen «University Inc.», og Ringholm er fornøyd med hvordan det har gått.

– Kampanjen har gått veldig bra. Både her i Trondheim og i de andre store studiebyene har det vært flere debatter og seminarer for å sette fokus på temaet blant studentene og akademikerne.

Den 15. mars vedtok Studenttinget ved NTNU en resolusjon om at utdanning skal være en rettighet og ikke en vare, og ni universitetsrektorer, deriblant Gunnar Bovim, har gått ut og støttet kampanjen.

– Men noe av det viktigste syns jeg er at flere enn før er klar over disse prosessene, sier Ringholm.

Under kampanjen har og hun og resten av SAIH stått på stands utkledd som selgere for å selge inn det fiktive «University Inc.», og responsen vitnet om at studentene iallfall tar budskapet seriøst.

– De fleste vi møtte tok spøken, men det var en person på Dragvoll som faktisk ble ordentlig sint på oss. Han ga tilbake flyeren og gikk sin vei før vi fikk gitt ham en forklaring. Jeg håper han leser denne artikkelen og forstår hva greia var, sier Ringholm og ler.