Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Grotesk fantasispinn image

Grotesk fantasispinn

Killi Olsens utenom det vanlig bisarre kunstutstilling byr på skrekkskapninger i alle former.

New York 1983 er en ekspedisjon gjennom ens indre psyke. Utstillingen i Trondheim Kunstmusem Bispegata avkler i bunn og grunn ens dypeste redsler gjennom en flom av groteske malerier og statuer. Ferden gjennom de åtte rommene kan sammenlignes med en god tragedie. I begynnelsen er det fryd og gammen, men enden på visa har en annen tone. Den norske kunstneren Kjell Erik Killi Olsen har latt fantasien løpe løpsk, og her er det bare å glemme naturtro landskapsmalerier og vakre portretter.

Veggene i det første rommet er dynket i påske-gult, og mengden med lys som strømmer inn fra takvinduene gjør at rommet får en lystig fremtoning. De tredimensjonale maleriene spyr ut alle regnbuens farger, og figurene er som tatt ut av en grotesk barnebok. Skikkelsene er likevel menneskelignende i den forstand at de fleste er nakne og har knivskarpe peniser og pupper som stikker ut av bildene. Rommet er innbydende og man får inntrykk av at utstillinga byr på leken kunst.

Kontrasten mellom det første og det andre rommet er slående. Mørkegrønne vegger, drastisk mindre belysning og adskillig lavere høyde under taket fører til at rom nummer to blir betraktelig mer lukket enn det første.

[ image ]
Foto: Susann Jamtøy/TKM
Skikkelsene har mistet mye futt og glede på grunn av mindre markante kroppsdeler og utvannede farger som vasser over i hverandre. Det seksuelle og groteske er fremdeles til stede, men i istedenfor å være avskrekkende framstår figurene som dystre og likegyldige. Denne kontrasten mellom de to rommene skaper spenning og er en virkningsfull effekt.

Den samme likegyldigheten finner man i det tredje, mørkelilla rommet. Der møter man et spesielt uhyggelig og grotesk maleri, Black Bird, som vekker spørsmål om hvilke mareritt Killi Olsen har. Utenom dette maleriet virker det derimot ikke som om noen av skapningene føler smerte, men apati, som om de ikke har et reflektert syn på sin egen virkelighet og eksistens. Det virker derfor ikke som om Killi Olsen prøver å skape en gjennomtrengende uhygge, men heller male mennesker i utstillingsvindu.

Jeg endrer raskt tankesett når jeg entrer neste rom.

[ image ]
Foto: Susann Jamtøy/TKM
Rom nummer fire, i mørkeblått, består for det meste av gigantiske groteske statuer som speiler våre verste mareritt. De struttende penisene og puppene skaper et uhyggelig preg på skrekkskapningene, siden man innser at redselen for skapningene i grunnen er redsel for mennesker selv. Hvis man ser bort ifra traumer, psykisk lidelse og annen tematikk utstillingen tar for seg, er det tydelig at Killi Olsen også har trukket på smilebåndet blant all skrekken.

Det femte rommet ser ut til å være dedikert til forholdet mellom mor og barn. Det groteske tar form i familien og de hvite veggene får konseptet kjærlighet til å framstå som nitrist og ekkelt. Formene og skikkelsene er i mye større grad menneskelignende enn i de tidligere rommene. I det første rommet kan man ikke være sikker på hva skapningene forestiller, men for hvert rom man legger bak seg er det ingen tvil. Utstillinga setter lys på ulike aspekter ved livet vårt og hvordan vi forholder oss til hverandre.

I flere av maleriene blir barn penetrert. Lignende uhygge går igjen gjennom hele utstillingen, og jeg får inntrykk av at Killi Olsen framstiller mennesker som seksuelle, likegyldige, stygge udyr. Selve utstillingen er satt sammen svært godt med tanke på stemningsendringen fra første til siste rom. Man blir dratt lenger og lenger ned i gjørma for hvert rom man passerer. Dette virkemiddelet er antageligvis bevisst fra Killi Olsen sin side, men han har derimot et annet syn på kunsten.

I det sjette rommet er det satt opp en video hvor han forteller om noen av statuene og tankene bak mens behagelig jazzmusikk flyter i bakgrunnen. Olsen betrakter kunsten sin som noe vakkert. Han trekker fram begrep som «fruktbarhet» og «styrke», mens han forteller om kunsten som om den er gjennomsyret med harmoni. Malerienes uhyggelige virkning på sinnet imponerer, og det forbauser meg at kunstneren har et såpass annerledes syn på utstillingen. Det er mulig han lagde videoen som et puss for å narre seerne. I så fall lyktes han. På tross av at jeg ikke ble fylt med trygghet og ro vekker New York 1983 mang en tanke. Man skal lete lenge for å finne en mer gjennomført og skrekkinngytende utstilling.