Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Jazz som biter image

Jazz som biter

Juno blander gammelt med nytt og koko med funky.

Scenen på dokkhuset er pyntet opp med lyslenker i anledning jazzfredag. På veggen bak henger et lappeteppe, inskribert Juno, med gamle brodier og metalliske tekstiler. I det hele tatt en god indikator på kvintetten selv – en god blanding av både gammelt og nytt, eksperimentelt og tradisjonelt.

Juno har utspring fra jazzlinja på NTNU, men etter liveopptredenen å dømme sikter de nok mye lenger. Dette er ikke abstrakt taffeljazz, men en god dose eksperimentell scat, rap og underholdende tekster som kan nå ut til mange flere enn jazznerder. For er det noe Juno har gående for seg, er det at de ser råkule ut. Du har hun kule på (kontra)bass, hun kule på saksofon, de kule på vokal. Og han kule på trommer også da, så klart.

Det første som skjer er at vokalist Malin Ødegård bemerker at det er vanskelig med dansekonsert hvis alle lounger, og trekker publikum frem til scenen. De starter med litt nytt materiale, og eldre låter som «My Monsoon». De balanserer hele veien mellom stillferdige harmoniseringer mellom de to vokalistene og eksplosive soloer fra både bass og saksofon. Selv om ikke alt er så dansbart, er det i det minste underholdene å se publikum prøve å forutse rytmene med kroppen sin. Enda godt det ble improptu tolkende dans på scenen som ledet vei.

Siste halvdel av konserten er helt klart den morsomste. De forteller om en spritindusert hendelse i den norske ambassaden i Cuba, og har i den sammenheng laget en hel låt kalt «Free Drinks» om hvordan åpen bar kan føre til uheldige flekker på en ambassadørs hvite sofa. Det hele hadde vært skikkelig avant garde om man ikke hørte på teksten. Juno har fanget det litt snertne, sarkastiske uttrykket i dagens popnorge og kledd det opp i jazz, og det er veldig fett.

Det åpnes også for mye rap utover i konserten, hvor vokalist Thea Grant setter bakteppe, mens Ødegård spytter linjer med bra overbevisning og Gorillaz-schwung. De viser god bredde, og er best når de får spille fritt. Saksofonist tar bråsvinger hele tiden, som resulterer i veldig funky bråk. De avslutter konserten med «overraskelsesnummeret» «Deflation Zone», som skapte veldig god stemning. Hadde salen og publikum vært fullere, hadde det blitt en skikkelig fest.

De viser på den andre siden gjennom konserten at de er gode tradisjonelle også. Låtene er velskrevne, fine og følelsvekkende, og det gode samspillet i kvintetten smitter over. Jeg prøver å unngå å bruke uttrykk som suggerende, men det fristet veldig etter dette showet.