Canada - Cana-JA - Cana-can’t

En historie om hvordan byråkratiet ble for dypt og druknet mine utvekslingsplaner.

Publisert Sist oppdatert

Kommentar

Drømmen om det store utland. Om studiepoeng samtidig som man reiser, opplever nye ting, møter andre kulturer og får venner for livet. Om det er den amerikanske drømmen, britiske drømmen, kinesiske, tyske, franske, koreanske, eller i mitt tilfelle - den canadiske drømmen. Men så møtte jeg internasjonal seksjon ved NTNU. Vi starter med begynnelsen i oktober 2017. Ny student, men klar for å søke om utveksling ved University of Toronto. Jeg trenger råd fra internasjonal seksjon - det er jo tross alt der rådgiverne som kan disse systemene sitter, er det ikke?

Jeg sender mail, får ikke svar. Jeg ringer, får ikke svar. Jeg trapper opp til det gamle litt bortgjemte huset de holder til i. Der får jeg beskjed om at e-postadressen som NTNU opplyser om på sine nettsider er feil! NTNU har opplyst om feil e-postadresse for å få tak i internasjonal seksjon. Dette er bare et frampek på hvor vanskelig kommunikasjon med seksjonen skal bli. Klokken ett neste tirsdag skal jeg møte en saksbehandler/veileder ved internasjonal seksjon. Jeg kommer ti minutter tidligere, for sikkerhets skyld. Folk rundt meg kommer og går mens jeg blir sittende. Begynner det ikke å ta litt lang tid? Klokken er halv to. Jeg går utålmodig, men høflig, til resepsjonen for å spørre om hva som skjer. Oops, det viser seg at veilederen ikke visste at jeg skulle komme!

Beskjeden har uheldigvis blitt borte mellom de to leddene den skulle gjennom, altså resepsjonist og saksbehandler. Etter litt forvirring om rådgiveren i det hele tatt er på huset møter jeg en mann som jeg forstår er vikar og aldri før har vært saksbehandler for søkere til Canada. Han gir meg i hvert fall noen gode generelle råd, og jeg drar derfra med godt mot (og et håp om at jeg ikke skal trenge å komme tilbake). Om NTNU ikke har en utvekslingsavtale med universitetet er jeg ansvarlig for å søke om egen skoleplass. Jeg ligger lenge godt an, men planene går i vasken kort tid før NTNUs interne søknadsfrist (Torontos feil), og jeg blir tvunget til å søke andre universiteter.

University of Calgary er et godt valg. Drømmen om Canada lever fremdeles, og NTNU har en avtale med dem. Da er det vel deres ansvar å ordne plass? Strategisk og enkelt for meg. Dager, uker, kanskje en drøy måned går uten at jeg får vite mer om skoleplassen. Jeg purrer, får ikke svar, selv om jeg har riktig e-postadresse. Så tikker en mail inn fra saksbehandler for Canada. Er det framgang? Har jeg skoleplass? Nei. Det er en beskjed om at jeg selv må søke om skoleplass, pluss et par linker til Calgarys nettsider. Var ikke dette internasjonal seksjons ansvar likevel? Har jeg misforstått? Og hvorfor i all verden får jeg svar så sent?

Jeg kaster meg rundt for å søke om skoleplass, men det er allerede for sent. Drømmen om Canada dør med et autosvar fra en av mailene jeg sender til Calgary. «Please note - applications for admissions to Fall 2018 are now closed».

Dette holder ikke om NTNU ønsker å sende studenter på utveksling. Det holder ikke å være utydelig på hva som er deres og hva som er studentens eget ansvar. Det holder ikke å være utilgjengelige for kontakt, glemme avtaler, miste beskjeder, ikke svare på e-post, og i hvert fall ikke å opplyse om feil kontaktinformasjon. Utveksling er en utrolig fin og nyttig opplevelse, både faglig og personlig for studenten. NTNU burde også sette kompetansen de kan dra nytte av høyt. Likevel opplevde jeg å bli motarbeidet flere ganger iløpet av min søknadsprosess, og det håper jeg ingen andre etter meg skal trenge å oppleve.

Powered by Labrador CMS