Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Fragmenterte soyabiter image

Fragmenterte soyabiter

Novellen er skrevet av Harald Norbø og er vinner i Under Duskens novellekonkurranse.

To intellektuelle (og noen voldsomme falloser av noen intellektuelle, akademikere og kulturelitister var de) sto og diskuterte meningen med livet over en røyk utenfor Det metodiske fakultet ved Livezàre Universitet, avd. Oslo. (Fakultetsbygningene var for øvrig også falliske. Tre ruvende tårn bygd i skjønn postimperialistisk elfenben.)

«Meininga med livet er å røyke. Da er man ett med arrbei’rkLassa», sa den yngste av dem.

«Nei, nei! Meininga med livet er å fraggmentere tiLværinga til det u-gjenkjenneLige!» svarte den eldre intellektuelle, selveste nestoren ved Institutt for fragmentering, oppstykking og komparativ suppeteori, Dr. Jon-Ingvar Østenberg, MA, MSc, ph.D., ph-verdi ca. seks på en god dag.

«Fraggmentere? Å meiner’u ‘a?»

«Å fraggmentere er å dele opp ting og sånn. Du veit når du er og sjøLprolletariserer på hytta i skævven og hogger ved, da fraggmenterer du veden sånn at den er lettere å fLammbere.»

Den unge mannen, Fornavn Etternavnesen, doktorgradsstipendiat i allmenn quiz-forberedende ved Institutt for fjasevitenskap og generelt fillefranseri, dro på det mens han sneipet røyken sin.

«Er’e’kke åLeit med litt heL ved ibLant også ‘a? Lissom en heL siggarett er bedre enn en halv?»

«Nei, nei, nei. Alt som er haLvt er bedre enn alt som er helt. Fraggmentering. Ja.»

På vei inn døra passerte de en annen fallos, (navn her). Han var en intellektuell av den kontroversielle typen, en gærning som aktivt nekter å installere den oppgraderingen til underholdningsapparatet sitt som gjør det mulig med direkte dataoverføring rett inn i hjernen, fordi han «liker å lese bøker på papir». «Romantikk» og «nostalgi» og «kjærlighet til litteraturen som estetisk objekt» kalte man visst sånt før i tida – tull og fjas kalte man det nå. Og det forferdelige skjegget! Lange tjafser som stakk ut på hver sin side av hvert sitt for så vidt imponerende post-ibsenske kinnbein. Men lemmene hans var velbygde, om ikke muskuløse, og i den unge intellektuelles øyne framsto han i det hele tatt som en sterk mann, en mannemann av en mann, en skikkelig muskelbunt av en fallos-mann. (Og bak ham gikk en kvinnelig forsker. Fysj! Og æsj!)

Etternavnesen ble stående og stirre forundret på (navn her). Hvordan kunne han være så forbanna gammeldags i denne moderne tidsalder, denne moderniteten, denne postmoderniteten, denne postpostmoderniteten, denne digipostmoderniteten, denne post-postkassemoderniteten, denne post-PostIt-lapp-moderniteten, denne leverposteimoderniteten, denne... tja – hva er’e de kaller’e for tida?

Seminaret (som dreide seg om nye forskningstrender, særlig den nye utviklingen i resepsjonsteoretiske analyser av Toro-posens inntog på det norske varemarkedet og dennes relasjon til utviklingen i markedsføringsstrategier på det sene 90-tallet) var nokså uinteressant, så det hopper vi glatt over.

Etternavnesen tok trikken hjemover. I førersetet på trikken satt Dag Solstad. Han gikk og satte seg, og vis-à-vis ham satt Dag Solstad. Han gikk av på Bislett (selv om det ikke var her han bodde), tok en tur innom Kiwi for å handle noen småtterier, og bak kassen satt Dag Solstad. Han dultet borti noen på vei ut, og da han snudde seg, så han at det var Dag Solstad. Rystet av dette solstadske allstedsnærvær, gikk han en tur opp Fagerborggata, og syklende forbi ham kom en viss Dag Solstad. Han gikk ned mot Suhms gate, og forbi ham, gående, sugende på en sigarett, var herr Dag Solstad, norsk forfatter. Han gikk til Marienlyst og satte seg på 20-bussen, og ved siden av ham satt Dag Solstad. Han ble rasende, løp ut av bussen et eller annet sted på Sagene, slengte fra seg Kiwi-posen i et buskas, stjal en ulåst sykkel og syklet til nærmeste togstasjon. Men mens han syklet, økte Solstad-fortetningen betraktelig og i stigende grad – syklende på hans høyre side var Dag Solstad. På hans venstre, Dag Solstad. Bak ham, Dag Solstad. Foran ham – Dag. Solstad.

Da han kom fram til togstasjonen, kastet han fra seg sykkelen og løp inn på det første toget til Oslo Lufthavn helt uten å kjøpe billett. Alle hans medpassasjerer? Dag Solstad. Hver og én av dem satt inne på toget og tok seg en røyk, og hver eneste én av dem hadde med seg en liten svart koffert. Etternavnesen lukket øynene og ble vekket av konduktøren (en viss Dag Solstad), som høflig spurte om han hadde billett. Det hadde han som kjent ikke, så han fikk en durabelig bot idet han steg av på Oslo Lufthavn. Men hva gjorde vel det, for i dag skulle han ut å fly!

Han løp for å sikre seg billett til et eller annet sted - Berlin. New York. Paris. Moskva. Krakow. Mexico City. - hvilken som helst annen by enn denne forunderlige by Oslo, som han nå måtte forlate, for ikke å få merker av den. Han forsto det var en avgang til Berlin som gikk om en halvtime, han kunne akkurat rekke den hvis han fortet seg å løpe tross sine fillete sko. Vel inne på flyet lukket han øynene og plugget inn underholdningsapparatet (som på forunderlig vis hadde tatt form av en liten, svart koffert). Hva leste han? Proust. Kafka. Beckett. Joyce. Robbe-Grillet. Thomas Mann. Ibsen. Hamsun. Bjørnson. Skram. Undset. Dostojevskij. Pusjkin. Han nektet å se ut av vinduet.

Vel framme i Berlin besvimte han. Da han kom til bevissthet igjen, lå han på en divan i sin romslige leilighet på Skillebekk og kjente seg noe inniheLLvettes sulten. Han strente bort mot kjøleskapet og rev opp døra, hvor han fant en Kiwi-pose med følgende innhold:

  1. En sixpack snodig øl på glassflaske, av den typen han ikke pleier å kjøpe, og av et merke han aldri hadde sett før
  2. En pose Toro tomatsuppe
  3. En fallosfigur i plast
  4. En såkalt «økonomipakke» med «revet», altså et gulhvitt materiale som ikke er ost men som pretenderer å være ost, det er vel egentlig laget av soya eller noe slikt, vegetabilsk vettafaen, eller kanskje biter av soya som er revet opp i massevis av mindre biter og solgt i større poser for at folk skal kunne spare penger når de lager pizza, taco og andre unorske retter. Ja, disse norske vanene! Særlig matvanene! Dette måtte jo være den typen mat som intellektuelle av (navn her)s type spiser, de intellektuelle som liksom skal være så kule og hippe og trendy og leve i tidens ånd!

Fornavn Etternavnesen tok et fast grep om de fragmenterte soyabitene og skrek ut mot verden:

− DETTE. HOLLLER. IKKE!