Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article – Vi skulle få den nye Bond-låten image

– Vi skulle få den nye Bond-låten

MGP-stayer Tor Endresen har ingen statue etter seg, men pryder til gjengjeld Bergens Walk of fame.

– Hey-hey!

Tor Endresen poserer for fotografen i Olavskvartalets foajé. Han ser rett fram for seg, helt avslappet i ansiktet, før han plutselig lyser opp og smiler til kameraet, med dette lille «Hey-hey!». Det er tydelig at han har gjort dette før. Det er en del av jobben.

Endresen har årevis med konsert- og tv-opptredener, studioalbum, singler, og samlealbum bak seg. Han er kanskje mest kjent for sin tid på skjermen sammen med Rune Larsen, i programmet Lollipop, der de sang kjente og kjære sanger fra 50- og 60-tallet.

– Zero points!

Endresen har dessuten hele tolv Melodi Grand Prix-finaler under beltet. Han er kun slått av Jahn Teigen med 14 finaler, og han deler sølvplassen med sistnevntes tidvise livspartner, Anita Skorgan. Det er lett å gjøre narr av låtskriverkonkurransen, men når man deltar så ofte – er det fortsatt bare for moro skyld, eller er det litt alvor også?

– Grand Prix er en del av jobben: Å delta i forskjellige konsepter, også på tv. Men MGP var drømmen fra jeg var et lite barn, så det har vært stort for meg, og er det fremdeles.

Jahn Teigen er jo beæret med en statue i sin hjemby. Men det finnes ikke noen Tor Endresen-statue i Bergen?

– Joda, det gjør det. Ikke en statue, men en sånn Walk of fame-brikke. Litt irriterende, jeg må jo ned og vaske den hver mandag. Neida, pokker ta, hehe.

En annen erfaring Endresen deler med Jahn Teigen, er å få null poeng i den internasjonale finalen. Det skjedde i finalen i Dublin i 1997, med «San Francisco».

– Det var en merkelig opplevelse, men det gjorde liksom ingenting.

[ image ]
Foto: Jarle H. Moe (Flickr) CC BY-SA 2.0
Tor Endresen under en opptreden i 2010.

Hobbyrockeren Kjetil Rolness, alias Jens Pikenes, i dag mest kjent som sosiolog med munndiaré i sosiale medier, deltok selv i den norske finalen i 1997 med bandet Penthouse Playboys. Der tapte de for Endresen. Som hevn lagde de en egen «forbedret» versjon før den internasjonale finalen. Rolness skrev på egen hjemmeside at låten «trengte hjelp fra profesjonelt hold», og at Endresen kunne «la seg inspirere av» sin versjon.

Du tror ikke «San Francisco» hadde hatt en bedre sjans hvis du hadde spilt Penthouse Playboys’ versjon?

– Nei, men det var jo utrolig sjarmerende at han lagde den. Jeg syns det var veldig stas. Men den hadde nok ikke hatt noe bedre sjans.

Var du i San Francisco i 1968?

– Nei, du, da var jeg åtte år, så det var nok litt tidlig å reise dit. Men det er skrevet så mange låter om den byen. Min tanke bak den teksten var at det var hippie-hovedstaden. «Make love, not war», var liksom temaet. Jeg er for ung til å ha vært der da det var aktuelt, men vi fikk det jo med oss på plater opp igjennom årene. Vi er desserthippier, vi som er født i mitt tiår.

Blir det noe MGP-comeback?

– På meg? Nei. Det er et tilbakelagt stadium.

Mistet Bond-låt til A-ha

Du var på nippet til å få en Bond-låt. Fortell litt mer om det.

– Åhåhå!

Endresen lyser opp. Året var 1987, og Endresen var på turné med Pål Thowsen. De hadde lagd plate sammen, med blant andre låten «Black Rain». Med britisk plateselskap fulgte kontakter, og en dag fikk de en telefon fra plateselskapet om at «Black Rain» skulle bli den neste Bond-låten.

Tittellåten, altså?

– Det skulle bli selve Bond-låten det året! Vi feiret i 14 dager, men så fikk vi plutselig kontramelding om at A-ha hadde fått jobben i stedet (med «The Living Daylights», red.anm.). Men vi hadde det gøy de 14 dagene, da. Det er noe med å ta gleden på forskudd. Det kan være lurt det, av og til.

Musikken tar deg med til et annet sted

Endresen har nettopp avsluttet en fireukers turne sammen med nettopp Rune Larsen, samt Kathrine Moholt fra Allsang på grensen som «special guest». I vinter har han rullet over skjermene i TV2s Hver gang vi møtes. Der kunne man blant annet se Endresen synge en sjelfull versjon av Madcon-Tshawes «In My Head», som en slags Norges Tom Jones. Nå spilles det inn country-plate med datteren, før han trår til på ny turné med Aleksander Rybak i desember. Man kan si mye om Endresen, men arbeidskapasitet har han.

[ image ]
Foto: Kristian-Jenshaug Arnesen
Livet er meningsløst uten en touch av swing, mener Tor Endresen.

– Nå når jeg har blitt 58 år, syns jeg kanskje det er litt for mange prosjekter på gang. Men alternativet er jo å ikke jobbe, og det er jo ikke noe gøy, sant.

Året er 1990, og Melodi Grand Prix holdes på Hotel Royal Christiania. Tor Endresen, iført fiolett paljettblazer, vandrer nonchalant ned en lang, gullbelagt trapp til husbandets eggende rytmer, før han begynner å synge: «Si meg, hva er livet uten en touch av swing?».

Hvor hentet du inspirasjon til «Cafe le swing» fra?

– Det var midt i tjukkeste Lollipop-tiden, hvor vi sang musikk fra 50- og 60-tallet konstant. Så temaet er derfra.

Hvem er Frankieboy og Bing, som du synger om i refrenget?

– Å, det er så kjekt at du spør! I min generasjon er det helt soleklart hvem det er. Frankieboy var klengenavnet til Frank Sinatra. Og Bing er det kun en artist i hele verden som heter, og det er han som synger: «I’m dreaming of a white christmas…».

Endresens klangfulle stemme ljomer gjennom Olavskvartalet.

– Og det er Bing Crosby.

Både gjennom sitt arbeid i programmer som Lollipop og i egen musikk, sirkler Endresen inn den samme tematikken: En lengten tilbake til det glade sekstitall, da musikken var bedre, sexen var fri, og unge gutter lyttet til Radio Luxemburg under dyna.

Er du en nostalgiker?

– Ja, jeg er nok det. Men ikke for enhver pris.

Helt til sist: Hva er livet uten en touch av swing?

– Det er helt meningsløst og grått. Haha! Jeg er glad for at jeg skrev den linjen. For det er mange som kan si seg enige i det.