Tenk på leseren, vær så snill

Musikkjournalistikken preges til tider av et språk som ingen forstår.

Publisert Sist oppdatert

Elitistisk, uforståelig, pompøst og pretensiøst. Musikkanmeldere har fått hard medfart for sin svulstige ordbruk og utydelige sjargong når det kommer til å anmelde musikk. Kritikken er ikke helt uberettiget.

Det finnes nemlig en ukultur i musikkjournalistikken, der man i forsøket på fargerike beskrivelser noen ganger går litt vel langt. Dette kan handle om omskrivinger av ordtak som like gjerne kunne ha kommet fra en deltager på Paradise Hotel, til svulstig og noen ganger et helt uforståelig språk. Enda verre er bruken av mer eller mindre uforståelige sjangerspesifikke uttrykk, som en vanlig leser ikke har noen forutsetninger for å forstå. Har vi musikkjournalister glemt at det først og fremst er vanlige folk vi skriver for?

Å sette ord på, og skildre musikk gjennom språk er allerede en krevende øvelse - det er litt i samme gate som å anmelde vin. Feilen en ofte gjør i begge tilfeller er å skildre ting på en slik måte at leseren ikke kjenner seg igjen i noe. Her burde man som journalist tenke mer på leseren. En god albumanmeldelse burde elegant og nøyaktig beskrive hva man kan forvente av albumet. Er det snakk om en konsertanmeldelse burde det være så konkret som mulig. Dette er mye bedre å lese enn en abstrakt og kronglete tekst med et tilfeldig terningkast på slutten.

Det kan også diskuteres om anmeldelser av musikk egentlig har en verdi, når en leser uansett bare er noen tastetrykk unna å høre på et album og selv gjøre seg opp en mening. Skal musikkjournalistikk forbli relevant, så må man slutte med den pompøse sjargongen, da er det i hvert fall ingen som gidder å lese.

Powered by Labrador CMS