Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Janelle Monáe - Dirty Computer image

Janelle Monáe - Dirty Computer

Monáes krysning av pop, funk, soul og RnB er jevnt over en god utgivelse.

På sitt tredje album fortsetter Janelle Monáe historien om androiden som ankom jorda på ArchAndroid i 2010. Med data-metaforer og rå vokal kler Monáe følelser og samfunnstematikk i en interessant språkdrakt. Albumet åpner med det dempa tittelkuttet «Dirty Computer», før «Crazy, Classic, Life» symbolsk starter med Martin Luther King Jr.s sitering av den amerikanske grunnloven i hans «I Have A Dream»-tale. Fulgt av setningen Young, Black, Wild and Free iblandes samfunnsengasjementet en banal lyrikk. Vers som I just wanna party hard/ Sex in the swimming pool fort faller gjennom når de serveres på en seng av tynn koring og et stakkato refreng.

Les også: «Om du har begynt letingen på sommeralbumet for 2018 kan du slutte nå».

Med et fett pop-funk-riff og teknologi-metaforer redder «Take A Byte» helheten etter andrelåta. «So Afraid» viser Monáes evne til skape overraskende lydbilder, idet hun på underfundig vis kombinerer en skingrende el-gitar og intens vokal, uten at det bikker over i harry-land.

Med seg har Monáe et stjernelag av gjesteartister, der blant annet Pharrell og Grimes befester Monáes solide posisjon i det musikalske landskapet. Den avdøde mentoren Princes riff redder likevel ikke pop-låta «Make Me Feel» fra en forutsigbarhet på linje med en amerikansk kjærlighetskomedie.

Andre steder bidrar gjesteartistene til lydbildet: Som på høydepunktet «Screwed», der øyensynlig sex-fiksert lyrikk formidler et sterkt budskap. Med fraser som Everything is sex/ Except sex, which is power/ You know power is just sex/Now ask yourself who’s screwing you, kan låta leses som Monáes friske pust inn i #metoo-kampanjen. Med et herlig gitarriff, en enda fetere bass og Zoë Kravitz’ søte vokal skaper et livsbejaende, frekt og bestemt budskap et av albumets definitive høydepunkt.

Gjesteopptredener til tross, det er alltid Monáes uttrykk som regjerer. Enkelte flate pop-partier trekker helheten ned, men Monáes lyriske og musikalske evner gjør likevel Dirty Computer til et kunstverk.

Les også: Anmeldelse av Groupers A Grid of Points