Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Trondheim Rocks: Lørdag image

Trondheim Rocks: Lørdag

Lokal festival i verdensklasse.

Lørdag den 2. juni var første dagen av to dagers-festivalen Trondheim rock. Festivalen er plassert på Dahls Arena, en ny scene laget spesielt for Trondheim Rocks. Førsteinntrykket mitt var en overveldende følelse av størrelsen på selve festivalen. Det er vanskelig å beskrive nøyaktig hvor stort arealet er, men ut fra faktumet at det var plass til over 18 000 mennesker på arenaen, kan man se for seg et ganske digert område. I tillegg til alle disse menneskene, inneholder Dahls Arena over seks telt med drikkeservering, et stort utvalg av restauranter, en hovedscene og en mindre scene, samt to telt med band-merchandise og andre konsertrelaterte varer.

Les også hva vår journalist tenkte om festivalens andre og siste dag.

Klokken nærmet seg to og værmeldingen viste omtrent 26 grader. Det store antallet mennesker og den kokende asfalten gjorde at det føltes det mye varmere. Publikum hadde begynt å fylle området, og man kunne allerede kjenne den karakteristiske lukten av en metal-festival i luften, bestående hovedsakelig av svette, sigaretter og øl. Bandet Woodland kom endelig opp på den mindre scenen og startet med å vekke opp stemningen, samtidig som drikkekøene begynte å strekke seg gjennom festivalen. Folk ventet i spenning på hva dagens line-up kom til å presentere.

[ image ]
Foto: Lukas Kruk
Blood Command.
Etter Woodland var ferdig var det klart for Hellbillies på den store scenen. De spilte opp med stemningsfull country-rock mens folk begynte å bevege seg mot midten av området. På dette tidspunktet kunne man allerede tenke seg til hvordan resten av festivalen kom til å se ut når mennesketettheten nådde sitt toppunkt. Ettermiddagen gikk videre, og Blood Command tredde inn på den mindre scenen og åpnet showet meget bra, tross noen tekniske problemer med mikrofonen i begynnelsen. Etter et par forsøk med utbytting av ledninger og mikrofoner, fikk bandet omsider satt alt i gang og energien i publikum begynte gradvis å øke med sine tekniske gitarriff og en hard, men melodisk kvinnelig vokal som er noe helt eget, til og med på større rockefestivaler.

Da klokka begynte å tikke mot fem så var det på tide med neste band på menyen, Skambankt. De lagde et kjempeshow, og på midten av scenen kunne man se en moshpit som brøt løs allerede under andre låten. Det tok ikke mer enn 30 sekunder før jeg selv ble dyttet inn og måtte moshe min vei ut av ringen. Kun tre timer etter festivalstart var samtlige i fronten av publikummet dekket av øl og svette. Stemningen var helt topp og følelsen av felleskap man ofte forventer på mye større festivaler var på plass.

Da Skambankt avlsuttet showet sitt en times tid senere var det allerede blitt tøft å komme seg fra et sted til et annet, men det å måtte bevege seg gjennom en folkemengde som på denne dagen hadde en overraskende sjarm ved seg. Drikkekøene på dette tidspunktet hadde løsnet en god del, og jeg ventet i spenning på neste band. Fra min erfaring har dette bandet en tendens til å få de aller fleste i et meget godt stemning, det er nemlig snakk om de legendariske Refused.

[ image ]
Foto: Lukas Kruk
Honningbarna
De spilte på måten man absolutt skulle forvente av dem, hardt og brutalt. Vokalisten tok turen ut i publikum og sang med alle som hadde møtt opp. Resten av bandet bidro med koordinert og teknisk levering av både de gamle og nye slagere, med blant annet «Elektra» og «Rather Be Dead», og avsluttet konserten med låten «New Noise». Publikum var på dette tidspunktet helt samlet under den lille scenen, og ventet i spenning på det neste bandet for kvelden, nemlig Honningbarna.

Selv om utfordringen var stor og Honningbarna fikk den mindre scenen å spille på, gjorde de det de er best på. Å få til et show som er utfyllende både når det gjelder samling av publikum, og på å skape et uforglemmelig show. Når showet innebærer crowdsurfing med en cello, klatring på scenens bærebjelke ti meter over bakken, og moshing med publikum mens de spiller er Honningbarna for min del uten tvil det mest livlige bandet jeg har sett live. Det er først etter at Honningbarna er ferdige med å spille jeg virkelig innser hvor mange folk som var presset inn på Dahls Arena.

[ image ]
Foto: Lukas Kruk
Volbeat.
Stemningen var tett, såpass tett at det å bevege seg ti meter tok over fem minutter. Dette var på grunn av at Volbeat var på vei inn på scenen. Jeg kan ærlig talt si at folk sto oppå hverandre bare for å få med seg hva som skjedde. Volbeat spilte et kult sett med blanding av både nye og gamle slagere, sammen med et par covere av Johnny Cash. Etter en hard kamp klarte jeg å komme meg langt nok fram til å se hva som skjedde i fronten av publikum. Folk var nemlig presset forover av 18 000 mennesker inn mot metallgjerdene, og det føltes litt klaustrofobisk, men det er jo også en del av sjarmen på slike festivaler. Konserten varte i halvannen time og avsluttet med låta «Still Counting», men publikum var likevel klare for mer.

For å konkludere, så vil jeg helt sikkert si at Trondheim Concerts og Live Nation fikk denne festivaldagen presentert så profesjonelt, og har fått publikum til å komme ikke bare fra Norden, men hele Europa. Jeg vil personlig si at en festival på denne skalaen er en festival som kan konkurrere ikke bare med andre norske festivaler, men også andre festivaler i verdensklasse.