Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Lite visste jeg at post-punk egentlig kom fra himmelen image

Lite visste jeg at post-punk egentlig kom fra himmelen

Om det er lov å kalle et rockeband sprudlende, er det akkurat det jeg vil kalle Shame.

Jeg står klar utenfor Byscenen like før ni, og dørene åpner snart. I det jeg tusler inn er lokalet så og si tomt, men det er enda en liten halvtime til supporten går på. Jeg kjøper meg en øl, og setter meg og venter.

Lokalet fylles sakte men sikkert opp under oppvarmingen, og etter en litt klein support er det snart klart for Shame. Lokalet begynner å bli mer tettpakket, men det er fortsatt langt fra fullt. Stemningen er god, og jeg gleder meg til det begynner.

I det Shame entrer scenen er det full applaus. Det er tydelig at det er en god del fans av bandet i Trondheim. Jeg er selv en av dem, og stiller meg helt fremst, ved scenen. Vokalisten beordrer publikum til å trekke nærmere, og publikum lystrer.

Stemningen tas helt klart opp et hakk i det «One Rizla» settes i gang. Dette er bandets store «hit», i hvert fall med tanke på streamingtall. Skjorta kommer av, publikum hopper og danser, og det er god kommunikasjon mellom band og publikum. Vokalisten svarer på alle bemerkninger fra folkemengden, og det som åpenbart er bandets største fan i lokalet får en øl av vokalisten. Tipp topp.

I det en av mine personlige favoritter fra Shame, «Friction», setter i gang, synger jeg med for full hals, som resten av publikum for øvrig har gjort hele kvelden. Vokalisten er sjenerøs med å gi mikrofonen til publikum, og under noen låter virker det som at publikum er en feature på låtene, noe publikum er svært begeistret over, meg inkludert.

«Gold Hole» og «The Lick» er to andre låter som tydelig slår an, og det er allsang fra start til slutt. Jeg har øl og svette over hele meg, hvorav noe er mitt, og noe er vokalisten og publikum sitt. Jeg har det alt for gøy til å bekymre meg noe særlig over hygienen, og det ser ut til at resten av publikum er enige med meg. I det konserten er over, så klart etter et ekstranummer, er det tydelig at publikum har mer og gi, men Shame sier klart og tydelig at de ikke har noen flere låter, alle er spilt.

Om det å kalle en konsert en maktdemonstrasjon ikke hadde vært en klisjé, er det akkurat det jeg ville kalt Shame denne kvelden. Jeg vil likevel holde meg for god for denne beskrivelsen, og nøyer meg med å si at Shame leverer varene, og vel så det. Selv om Byscenen ikke nødvendigvis er ideell for denne typen konsert, får Shame til å gi meg festivalfølelsen de ga meg på Pstereo i fjor sommer, selv om det er ti grader og regn utendørs. Please kom til Trondheim igjen snart.