Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Piknik i Parken: Gus Dapperton image

Piknik i Parken: Gus Dapperton

En rolig, men fargerik og sprudlende sceneåpning.

Årets festivalsommer har endelig startet for fullt. Musikkredaksjonens første stopp var Trondheim Rocks, og vi begynner nå å bevege oss ut av byen og til nye jaktmarker for å se om vi kan finne den beste konsertopplevelsen Norge har å by på. Denne helgen er det Piknik i Parken som står for tur, og dagens første konsert blir servert av den amerikanske særingen Gus Dapperton.

Med nylig EP-slipp og god medvind etter å ha sneket seg inn på sporlisten av Netflix-serien 13 Reasons Why har 21-åringen klart å vekke god interesse. Trommisen trer inn på scenen og begynner med noe som høres ut som en lydsjekk, men som viser seg å være innspill til låta «Gum, Toe and Sole» når resten av bandet, inkludert frontmannen Gus Dapperton, trer inn.

Er det et adjektiv som definerer gjengen oppe på scenen, må det være fargerikt. Alle med hver sin knæsje hårfarge og pastellfargede instrument skaper de sammen en lys regnbue. Musikken som spilles kan omtrent beskrives på samme måte, men en grunnsjanger av Singer/Songwriter og overtoner av 80-talls synth og elektropop.

Dansemovesene til Dapperton kan minne om en hvit Drake med hakket mer flare og selvironi, og det går over i låtene «Moodna, Once With Grace» og «Amadelle With Love» som spilles med en hengende synth. Backet opp av en tung, rungende bass-klimpring skaper de sammen et kult lydbilde.

På «Ditch» går vokalen dessverre litt for langt, og det blir nærmest ropete. Synthen jevner det ut greit nok, med en så skarp lyd at det høres nesten ut som chiptune. «Beyond Amends» skaper en kontrast mot resten av setlisten, hvor gitaren til Dapperton endelig får tatt litt plass, og tangentisten går over i pianomelodier. Vokalen imponerer i motsetning til den forrige låta, og balladen ender opp med å dra stemningen opp igjen.

Den kuleste låta han har utgitt til nå etter min mening, «Prune, You Talk Funny», følger opp, men lever ikke helt opp til forventningene da den mangler sparket fra singelversjonen. Det blir ikke helt den samme. Likevel er det et avslappende høydepunkt i den lammende solsteken i Vigelandsparken.

På «The Fool» har det samlet seg en liten jentegjeng foran scenen, men jeg klarer ikke helt å føle på det samme engasjementet som dem. Den enkle og nedstrippede låten blir litt for kjedelig og generell, og mangler noen interessante elementer som kan gi simplifiseringen noe mening.

«I’m Just Snacking» avslutter showet, og selv om det var en del skuffende øyeblikk er jeg helhetlig positivt overrasket over en artist jeg bare har gitt et par gjennomlytt på forhånd. Alt i alt en konsert som passer nydelig til å ligge på gresset i solsteken og nyte.