Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Piknik i Parken: Susanne Sundfør image

Piknik i Parken: Susanne Sundfør

En komplett mangel på tilstedeværelse.

Tiden er kommet for kveldens headliner, og det har samlet seg en stor folkemengde i lia foran Vigeland-scenen. I midten av den står jeg, og venter i spenning på hva Susanne Sundfør har planlagt for kvelden. Jeg har sett henne live en håndfull ganger før, og har, med ett enkelt unntak, alltid forlatt konserten skuffet. Med et nytt album med en hard stilendring siden sist gang, er jeg særlig spent på hvordan hun får heklet sammen de nye, roligere låtene og de gamle radiohitene.

Les også: – Gus Dapperton leverer alt i alt en konsert som passer nydelig til å ligge på gresset i solsteken og nyte.

Med introlåta «Diamonds» trer bandet ut av røyken som dekker baksiden av scenen, ikledd sorte kapper med hetter tredd over hodene, etterfulgt av Susanne Sundfør selv. Publikum får et glimt av ansiktet hennes før hun snur seg mot keyboardet. Etter en treg start tar det seg oppover mot slutten, men det blir noe tamt for en introlåt.

Når det går over i «Kamikaze» får publikum igjen blikkontakt med sangeren gjennom det første verset, men så går hun rett inn i sin egen verden igjen. Det overrasker meg at vokalen er bedre nå enn tidligere ganger jeg har hørt samme låt live, men jeg har på følelsen at det er koristene som står for mesteparten av den jobben. Det blir litt mer frampå med «Accelerate», hvor det instrumentale begynner å treffe bedre.

Så starter det. På «Silencer» forsvinner Susanne vekk fra scenen, og bandet står igjen og spiller mens vokalen kommer fra backstage. Det er fullt forståelig at det skal være kunstnerisk, men ansiktene rundt meg ligner på levende spørsmålstegn. Det ender opp med å heller bli en kjedelig pustepause hvor engasjementet og oppmerksomheten glipper.

Susanne returnerer til scenen for «Cascade of Events», og scenen virker nå som en heksesabbat på Blokksberg. Det blir litt for bedrøvelig og mislykkes med å dra stemningen opp etter fraværet på forrige låt. Låten bunner ut i en langstrakt og lite imponerende trommesolo som bygger bro over til neste låt, hvor vokalen drukner fullstendig i instrumentalen.

«Når mye av kritikken fra tidligere konserter er mangelen på tilstedeværelse, er definitivt ikke løsningen å fjerne den fullstendig.»

Når hun så drar fram den akustiske gitaren på «The Sound of War» føles det fullstendig malplassert. Stemningskurven har nådd sitt bunnpunkt, og er det ikke følelsesladede serenader som kan dra det opp igjen. En låt som prøver å nå hjerterota stopper en millimeter inn i huden. På «Can You Feel the Thunder» har Susanne igjen gått og gjemt seg, og jeg tenker at når mye av kritikken fra tidligere konserter er mangelen på tilstedeværelse, er definitivt ikke løsningen å fjerne den fullstendig.

Etter et par låter er hun endelig tilbake igjen, men på dette punktet har jeg mistet all interesse. «Delirious» og «Slowly» kommer mot slutten av showet, og de blir begge maltrakterte av forsøk på å gjøre vokalen og rytmen på versene mer funky. Det blir som å høre en elendig coverversjon. Det ødelegger to potensielle høydepunkt, som er spesielt imponerende da showet til nå har vært relativt labert.

De siste to låtene blir bare mer av det samme. Dette overgikk helt klart forventningene. I negativ retning. Forhåpningen var at det hadde endret seg med årene, og spesielt med stilendringen fra kritikerroste Music For People In Trouble, men liveshowet har utrolig nok blitt verre. Dette blir nok en av de siste Susanne Sundfør konsertene jeg kommer til å besøke i anskuelig framtid.