Piknik i Parken: Phoenix

En nostalgitripp som rider på kvalitet fremfor minner.

Publisert Sist oppdatert

Ny kveld, ny headliner. Det begynner å bli en stund siden jeg aktivt hørte på det franske indie-bandet Phoenix, men det var en periode da Wolfgang Amadeus Phoenix var det albumet jeg hørte på daglig. Når fjorårets Ti Amo kom ut, ble jeg ikke helt revet med på samme måten. Samtidig som jeg har endret musikksmak har også Phoenix endret musikkstil. Det er nok mange som meg som har møtt opp foran Vigeland-scenen i skumringen.

Phoenix kommer hoppende inn på scenen og går rett på med «J-Boy». Med fargerik backdrop, høylytt gitarspill, og dundrende trommer blir det umulig å ikke la seg fenge. Når det følges opp med «Lasso» tar det instrumentale litt vel for mye i, og vokalen drukner. Likevel gir det et godt spark i starten på en konsert som ser ut til å bli av høy kvalitet.

De teaser med melodier fra «Ti Amo», men går inn i «Entertainment» med synthmelodier som blir litt skjærende i begynnelsen. Det bedres ut i låta, og ender opp i et utspill som runger godt. Når «Liztomania» kommer, begynner 15-åringen i meg å vekkes, og den beskrevne manien utfolder seg i publikumet. Det gjøres et forsøk på vokalløs allsang på refrenget, men volumet holder dessverre ikke helt mål.

Det er nok rusk i lydbildet til at jeg tenker på om det er nostalgien som faktisk fenger, og ikke showet i seg selv. «Trying To Be Cool» følges opp av «Role Model» fra det nye albumet, og jeg blir overbevist om at det er showet. På «Consolation Prizes» er lydproblemene jevnet ut, og vokalprestasjonen imponerer nå sterkt.

«Rally» klarer ikke helt å fenge på samme måten, med en kjedelig gitarsolo som for det meste består av akkordrytmer. «Too Young» drar det opp igjen, og gitaristen får endelig vist hva han er god for. Han får så briljere på «Girlfriend», og en interlude til en lang overgangspause med «Sunskrupt!» lar publikum få slappe av i stemmebåndene.

Litt publikumsjarmering følges opp av hiten «Everything Is Everything», og på tittelsporet fra siste albumet «Ti Amo» er lyden helt på plass. Med en disco-vri på setlisten som ellers består av mye indie, følger dansestemningen. «Armistice» settes i gang mens mørket legger seg over lia, og frontmannen Thomas Mars hopper inn i publikumet for å føle på stemningen selv. «Rome» sin outro blir justert om til en dansebeat, og Mars er omringet av folkemengden. Foran meg kan jeg skimte at jentene fra Sassy 009 også har funnet dansegleden.

Sluttspurten starter med en øm «If I Ever Feel Better» som får en alternativ, instrumentløs outro og går over i en storslagen instrumental avslutning. Sluttsporet «1901» er en fest som treffer akkurat etter forhåpningene, med crowdsurfing, langstrakt outro, og personlige hilsener fra Mars ute i publikum.

Showet tar seg såpass opp mot slutten at jeg er overbevist om at dette ikke bare er nostalgien som snakker for meg, men at dette en utrolig bra liveopptreden. Om Wolfgang Amadeus Phoenix klarer å snike seg inn i spillelisten min igjen får jeg vente og se, men Phoenix har argumentert ganske overbevisende.

Les også: – Dette var en helt annen opplevelse enn sist jeg så Sassy 009 opptre.

Powered by Labrador CMS