Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Piknik i Parken: Pikekyss image

Piknik i Parken: Pikekyss

Indie-pop som får publikum til å danse solen fram.

Søndagen kom med lyn, torden og pøsregn over Vigelandsparken. Forholdene for utekonsert var ikke optimale, men likevel hadde et godt antall festivalgåere fått på seg støvler, regnjakker og plastponchoer, og trosset værforholdene for å møte opp foran Triangel-scenen, i håp om at Pikekyss kunne lette på stemningen.

De ankommer scenen til jubel, og setter i gang med introen. Den lekne indie-popen fenger godt, og publikummet begynner å finne varmen. Det er nesten noe karakteristisk med den Oslo-baserte indien, da lydbildet minner mye om andre Oslo-band som Me And The Julios, med Pikekyss' lettbeinte tekster og oppstemte gitarspill. Visuelt minner de om et 60-talls jenteband med lyse antrekk og instrumenter.

Den rykende ferske singelen «Vår By» er den første som kan gjenkjennes for min del, og tekstsamarbeidet med Sondre Justad er tydelig i stilen, med et mimrende refreng. Videre får vi lette og vakre gitarbroer, samtidig som vokalen imponerer sterkt, men det blir fort litt for mye av det gode når flere av låtene ligner litt vel mye på hverandre.

«Hjemlengsel» løsner opp i den ensformige musikkstilen, med et mer rolig preg. Det passer bra med et sideskudd fra oppstemte poplåter. Instrumentalen og koring får godt med plass, og bidrar til å heve låten. «Under Vann» følger med sin ironiske sangtittel under de mørke skyene. Ironien brytes når skyene deler seg og parken får sitt første solgløtt for dagen.

Solen bringer en ny lykke til bandet, og gløden forplanter seg i både bandet og publikums ansikter. På neste låt følger gitarrekken opp lykken med oppstemte melodier, og cymbalene får litt ekstra kjærlighet, som bidrar til å skape en nydelig stemning.

Låten som overbeviste meg om å ta turen, «Vi Burde Danse» er neste, og opptredenen gjøres med så mye optimisme at jeg selv følger opp sangtittelens anbefaling. På slutten spilles «Hjertebank», med en klar garasjeband-sjarm over både låta og framføringen. Etter litt ekstra piff i overgangen fra en av gitaristene tar vokalisten en tur ut i publikum for en svingom. Konserten er over, regnet har stoppet, og jeg står igjen med et glis fra øre til øre. Bandet vet å dra i publikums snorer, og gjør et kjempeshow selv med dårlige forhold.

Les også: – Om Wolfgang Amadeus Phoenix klarer å snike seg inn i spillelisten min igjen får jeg vente og se, men Phoenix har argumentert ganske overbevisende.