Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Tons of Rock 2018 image

Tons of Rock 2018

Hardt og skittent. Det blir ikke mere metal enn det her.

Musikkredaksjonen fortsetter årets festivaldekning i høyt tempo, og denne helgens stopp var rock og metal-festivalen Tons Of Rock i Halden. På turen sendte vi ett av våre hardeste metallhoder fra Radio Revolts Blyforgiftning for å ta temperaturen på en av de tyngste festivalene Norge har å by på.

Fra toget rett mot scenen

Rundt klokken ett kom vi til festivalområdet for å hente festivalpassene. På veien mot inngangen legger man klart merke til en stor golfbane som nå var fylt av telt og camper av diverse slag. Rett bak hovedinngangen på høyre side sto Teltscenen som kunne godt holde 8000 mennesker.

Utenom spisestedene stilte festivalområdet med en piercing- og tatovering-stand, flere boder med klær og til og med en platebutikk. Selvfølgelig var det også flere rader med barer der man kunne kjøpe øl, vin eller en shot som ble kalt for ‘«Tons Of Shots’», hva enn det skulle bety. Baren på VIP-området var litt annerledes, og man kunne blant annet kjøpe litt sterkere alkohol og diverse drinker. Ellers var det ingen prisforskjell på alkohol og utvalget var mer eller mindre det samme.

En viktig ting å nevne når det gjaldt handel på festivalområdet var at dersom man skulle kjøpe noe, til og med noe så enkelt som mat eller drikke, ble man nødt til å ha et Cashless-kort. Å lage kortet kostet 50 kroner, og etter det måtte man fylle kortet med beløpet man velger. Dette er meget upraktisk, og handelen blir unødvendig slitsom, spesielt dersom man velger å ikke investere store summer til å fylle på kortet, og er nødt til å løpe fram og tilbake for å fylle på gang på gang. Muligheten til å betale med kort eller vipps hadde vært fortreffelig. Jeg håper på det sterkeste at det blir endret til neste gang.

Teltet vårt var satt opp klokken to, og vi kunne dra til festivalområdet med god samvittighet. Rundt klokken halv tre var vi fremme ved teltscenen, og det har allerede kommet en god del folk som ventet i spenning på In Vain som nå skulle ta over scenen om ikke mer enn ti minutter.

I øyet av metal-syklonen

[ image ]
Foto: Birger Bang
In Vain

In Vain spilte en god blanding av death, teknisk, ekstrem og black metal. De spilte veldig teknisk og hadde en fin kombinasjon av mange sjangre, og hadde egentlig fortjent å bli satt opp litt senere i planen. Grunnet det tidlige spilletidspunktet, ble ikke oppmøtet så stort som det burde ha vært. Bandet fikk likevel bra med oppmerksomhet, og mange så ut til å kose seg veldig med den harde melodiske blandingen. Lysshow og god lyd på Teltscenen gjorde opplevelsen profesjonell og livlig. Bassen på sidene av teltet manglet kanskje litt dybde under denne opptredenen, men dette ble ordnet opp i senere på festivalen.

[ image ]
Foto: Birger Bang
Alestorm

Etter In Vain gikk turen til Hovedscenen for å se Alestorm. Konsertopplevelsen var ganske morsom, spesielt siden de hadde en gigantisk badeand på scenen. Metal-låter med innflytelse fra den gamle piratstilen som handlet for det meste om øl og alkohol var en god startknapp for de mange tilskuerne som ventet på å skaffe seg noe voksenbrus. Selv om konserten framsto som morsom og leken, var den også teknisk og spennende for en som ikke har sett noe lignende før. Det er nemlig sjeldent at en drar på en metalfestival for å se band med en vokalist som spiller keytar og midt i konserten bestemmer seg for å rappe.

[ image ]
Foto: Birger Bang
Exodus
Etter en liten pustepause var det på tide å komme i gang med headbanging og moshpit, og vi ventet alle i spenning på det neste store – Exodus. De spilte hardt og brutalt, og klarte å dra i gang en god og voldelig moshpit som avsluttet med en wall of death. For meg personlig spilte de ikke den mest engasjerende musikken selv om de spilte godt, men det var likevel morsomt å se en gjeng med erfarne metalheads som vet å dra publikum inn i opplevelsen. Denne erfaringen vises spesielt i låtene «Parasite» og «Bonded by Blood», der man kunne se at mange i publikum kom i en slag thrash-rus bestående av skriking etter blod og vold – noe som der og da føltes som en helt legitim ting å gjøre.

Arch Enemy var neste band på Storscenen, og de leverte et utrolig profesjonelt og spennende show. Med lange og tekniske soloer og topp trommeshow var det en overraskende god opplevelse. Mest oppsiktsvekkende var likevel vokalist Alissa White-Gluz med sin mørke stemme og voldsomme energi på scenen. Flere ganger så man at hun stjal showet når de dypeste tonene kom rennende ut gjennom mikrofonen, som for eksempel under låta «You Will Know My Name». Og det sier en god del, i et band der absolutt alle spiller på et skyhøyt nivå.

Etter det utrolig spennende og livlige showet til Arch Enemy var det bare å glede seg til det som mange hadde ventet på hele dagen: Metal-legenden selv, Ozzy Osbourne, som returnerte til Tons of Rock to år etter å ha stått på samme scene med Black Sabbath.

Det var ikke overraskende at dette var den konserten med mest publikum på. Hele området rundt Hovedscenen var helt fullt fra den ene siden til den andre. Det var så tett at folk gikk opp på festningen mens stemningen var preget av nostalgisk lykke over at vi nok en gang kunne se metal-ikonet på scenen. Showet var helt topp, med en 70 år gammel mann som sto foran tusenvis av publikum og kjørte en konsert mange artister kunne bare drømme om. Mye av showet sto den utrolige dyktige gitaristen Zach Waylde og trommisen Tommy Clufetos for. Man kunne spesielt føle det under midten av konserten da Ozzy gikk av scenen og showet ble tatt over hovedsakelig av syke gitarsoloer og Clufetos’ trommesoloer. På et tidspunkt kunne det føles som om solopartiene var i overkant lange, men de var uansett veldig underholdene. Publikum ble servert mange av de gamle slagere, blant annet «Crazy Train», «Mr. Crowley», «No More Tears», og «Shot in the Dark». Avslutningen med «Mama, I’m Coming Home» var en ekstremt rørende opplevelse.

Da været ble like skittent som musikken

[ image ]
Foto: Birger Bang
Sibiir
Sibiir var første band ut dag to. Ikke la deg lure av navnet til å tro dette er et russisk band: det er snakk om oslogutter som spiller med voldsomt trøkk. Til tross for at de som hadde klart å møte opp neppe var helt våkne ved konsertstart, klarte bandet å vekke liv i publikum. Og hva er vel ikke bedre egnet til å virkelig få folk opp på beina etter en tung natt på festivalen enn et solid hardcore-band?

Epica kom på Hovedscenen presist klokken 15.40, og det var også da regnet begynte å være på sitt aller verste. Gjørme og growling var stikkordene for hele konserten. Men regnet kunne ikke ødelegge opplevelsen noe særlig. Epica var en dans mellom det mørke og lyse, med den fine og melodiske kvinnelige vokalen som ledet oss gjennom konserten og den harde og tøffe growlingen som kom i bakgrunnen. Der man kunne forvente lite oppmøte med tanke på det utrolig dårlige festivalværet, var tilstedeværelsen rikelig.

[ image ]
Foto: Birger Bang
Witchcraft
Neste bandet på lista vår var Witchcraft. Etter å ha blitt søkkvåte under forrige konsert var det godt å komme i ly under de mørke teltdukene over Teltscenen. De trege og tunge doom-pregede gitarriffene, sammen med den særegne vokalen, ga en mystisk og mørk stemning. Konserten hadde en varierende intensitet og var definitivt annerledes enn andre band på listen, men Witchcraft leverte en uforglemmelig stemning som er vanskelig å få ut av andre band. I det store, mørke teltet er det doom som gjelder.

Det neste store for tur var Alice in Chains. Dette var en opplevelse akkurat som en kunne forvente: Alice in Chains på sitt aller beste. Det er lett å se at grunge er ikke en sjanger som kommer til å dø ut med det første. De holder samme trøkk som jeg tipper de hadde for mange år tilbake. Alice in Chains er en av de fire store innenfor grunge-sjangeren, og jeg tror resten av publikum var like spent som meg på å oppleve den ultimate grunge-opplevelsen. De spilte mange gamle slagere som «Would?» og «Head In The Box», men vi fikk også med oss den nye singelen «The One You Know» – som hørtes overraskende bra ut.

Som torsdagens headliner hadde W.A.S.P en stor utfordring foran seg. De sto tross alt på samme tidspunktet og samme scene som Ozzy Osbourne gjorde dagen før. Det amerikanske heavy metal-bandet viste likevel at de er godt kjent med hvordan man lager show. De kjørte en hard konsert foran et fullstappa publikum. I de melodiske innslagene kunne man virkelig bli dratt rett tilbake til 80-tallet. Stemningen var helt på topp med låter som «I Wanna Be Somebody», «L.O.V.E Machine» og «The Idol». Det var helt umulig å stoppe seg selv fra å synge med. Dette var en av de mest vellykkede konsertene, og å se W.A.S.P. live er noe en absolutt må gjøre dersom man er over middels glad i metall.

Så mye rått, så lite tid

[ image ]
Foto: Birger Bang
The Good, The Bad and The Zugly
På grunn av andre plikter og et tog som skulle rekkes ble dessverre fredagen noe avstumpet, men vi fulgte line-upen på Hovedscenen til og med Opeth. Dagen ble sparket i gang med The Good, the Bad and the Zuglys åpningslåt, som har lånt lyder fra westernfilmen med nesten samme navn. Bandet spiller punk med trøkk, og vokalisten er så full av energi at en er redd mic-kabelen skal ryke. Dessverre ser det ikke ut som bandet helt klarer å fenge publikummet som står spredt på den store plassen. Det er ikke sikkert at bandet kan klandres for det – kanskje punk smaker bedre i svette, trange lokaler? For å sammenligne kan en lese den gangen da de spilte i Verkstedshallen og ble anmeldt av oss i Radio Revolts Blyforgifning.

[ image ]
Foto: Birger Bang
Skambankt
Da Skambankt kom på scenen, var det noen flere festivalgjengere som hadde klart å karre seg ut av teltene sine. De scenevante gutta tok publikum med seg og spilte opp stemningen sang for sang. Ikke bare fikk de publikum til å synge med, men de klarte det få ville trodd var mulig: å få de bakfulle metalhodene til å telle ned fra tretten. Skambankt live er alltid like utrolig å få med seg. Alle gangene jeg har sett dem har de spilt hardt, proft og energisk. En ting som kan påpekes er at vokalist Terje Winterstø Røthing hadde litt lite trøkk i vokalen på starten av konserten. Det virket nesten som vokalen hadde et filter over seg som ble igjen fra den forrige konserten.

Nest siste opptreden vi var i stand til å få med oss var Soulfly. Det amerikanske groove thrash-bandet slo til hardt, og jeg fikk det jeg lette etter under konserten: låten «Prophecy», som jeg hørte første gang da jeg var kanskje 13 år gammel. Det ble en meget nostalgisk og fin opplevelse. Det kan man egentlig si om hele konserten. Folkemengden foran scenen var på dette tidspunktet fyldig, mens moshpiten vokste i størrelse. Soulfly er like brutalt og hardt som Exodus, men de hadde det lille ekstra som dro meg med mye bedre enn på mange tidligere konserter. Den småeksotiske metalfølelsen kom spesielt da vokalisten Max Cavalera sang på spansk, og man virkelig følte innflytelsen fra den brasilianske folkemusikken.

[ image ]
Foto: Birger Bang
Opeth
Dessverre var det siste bandet vi fikk hørt på fredagen Opeth, men for min del var dette uansett høydepunktet for hele festivalen. Opeth er et band jeg har ventet altfor lenge på å se live. Det ble enda tydeligere for meg da jeg faktisk fikk sett de denne herlige fredagen. Da Opeth kom på scenen ble publikum helt stille. Med den første låta, «Sorceress», visste alle hva de hadde i vente. En virkelig progressiv metal-opplevelse som absolutt alle burde få oppleve.

Lyden var på dette tidspunktet helt topp, og Tons Of Rock hadde gjort en skikkelig innsats for at lyden på de største bandene skal fungere perfekt. Når neste låta kom, den utrolig vakre ‘«Ghost Of Perdition»’ var det virkelig på tide å ta i. Publikum skrek og hoppet rundt da Mikael Åkerfeldt skrek ut i luften. Konserten kjørte et jevnt energinivå som gjorde at stemningen skjøt i været. Mange hoppet og hylte mens andre moshet, og man så ikke et eneste ansikt som var misfornøyd.

For å oppsummere så gikk de tre dagene på festivalen over all forventning, og jeg merket at jeg ikke var forberedt på den berg-og-dal banen som jeg skulle få oppleve. Hvis man ikke tenkte over veldig dårlige værforhold og irritasjonen på grunn av cashless-systemet, var opplevelsen utelukkende positiv. Disse problemene var likevel ingenting å tenke over der man var i Halden og fikk med seg den absolutt beste norske metalfestivalen, og i noen dager klarte å glemme alt en ellers skulle ha tenkt på. Jeg gleder meg allerede til neste år, og håper på en like bra lineup, en like bra opplevelse, men kanskje hakket bedre vær.

[ image ]
Foto: Birger Bang
Opeth