Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Øya: Arcade Fire image

Øya: Arcade Fire

Arenaen tar ikke fyr, og det er ikke bare på grunn av regnet

Arcade Fire spiller på Amfiet under Øyafestivalen for en fullsatt park, etter å ha stått på Øyas ønskeliste i flere år. Bandet jobber på med alle triks i boka, og er gjennomsvette etter et kvarter. Likevel faller de mellom to stoler, til tross for at musikken absolutt holder mål. De er verken en sterk nok energibombe til å holde et kaotisk sceneshow gående, eller strukturerte nok til å holde det estetisk og ryddig.

Les også: Samtidig som Arcade Fire sto på scenen, koste vår journalist seg på Linni, et annet sted på festivalområdet.

Scenen virket til tider overfylt av bandmedlemmene, der ikke alle fremstod som hovedpersoner. Noen trappet opp på scenen i helsvart, andre i gull og paljetter, og ikke minst hvite heldresser. Det var sånn futuristisk så ut på 80-tallet. Kostymene bidrar til det ellers høye energinivåvet, men det virker som det er vanskelig å kanalisere energien uten å virke manisk eller ty til innøvde rutiner. Det får litt av den samme effekten som å sette på høyt trykk og høy spredning samtidig på en vannslange. Det er klart at å danse barføtt i regnet var et innfall som traff publikum, men det gjorde ikke den ville gærningdansingen eller å leke utstillingsdukke for å la kostymene være scenedekor.

Brockhampton på Øya: – Medlemmene tar seg friheter i fremføringen, med rop som tømmer lungene for luft, og ekstra bass som får bakken til å riste.

Omtrent midt i showet roes tempoet kraftig ned, for å gi både band og publikum en velfortjent pause. Vokalisten presenterer «The Suburbs» som en dedikasjon til avdøde David Bowie, før han trekker seg tilbake på scenen for å synge. Dette etterlater et tomrom midt på scenen – feltet som alltid skal være fylt av liv – til legenden som ikke er tilstede. Som bestilt begynner det også å regne under denne låten, og det hele blir et ganske fint og nært øyeblikk, til tross for den store folkemengden.

Arcade Fire leverer med en mengde publikumsfrierier, triks fra håndboken, og upåklagelig livemusikk. Det føles kanskje oppstilt, men scenepersonlighetene vi ser er for sterke og mye mer interessante enn mennesker fra det virkelige liv, og det er derfor litt lettere å tilgi.