Øya: Brockhampton
I’d Rather Want It This Way.
Hiphop-kollektivet/boybandet BROCKHAMPTON har tatt verden med storm det siste året med de tre albumene i Saturation-prosjektet. Selv med den medvinden de har hatt er jeg imponert over den store mengden mennesker som har møtt opp foran Vindfruen for det som startet som et nokså sært prosjekt for et par år siden. En etter en kommer de ut på scenen i like antrekk, i boyband-stil.
Les også: – Linni leverte Maksimum med minimum-forhold
Fulle av energi fra første sekund starter de med en av de nye singlene, «1998 TRUMAN». «QUEER» holder nivået oppe, og rapperne leverer vers og refreng med sømløse overganger, som om en usynlig ball kastes fram og tilbake med høy hastighet. Når de ikke har vers, lar de ikke stemmebåndene hvile når de hopper inn i rollen som hypemenn.
På «GUMMY» er vi over i tyngre beats, og dansen tar over publikum når moshpitene løsner. Det er umulig å ikke dra paralleller til millenniumsskiftets boyband når hvert av medlemene leverer sangsnutter akkompagnert av egne energiutbrudd. «ZIPPER», med sin referanse til musikkjournalistenes gudfar, fenger sterkt.
«RENTAL» blir framført med innøvd koreografi i kollektivets kjente stil, der medlemmene sitter og venter på sin tur til å ta mikrofonen. Etter en nedtelling slår ikke den nye låta «1997 DIANA» like bra an som de tidligere låtene, men stemningen er raskt tilbake på «STAR» fra debutalbumet. Vakre «BLEACH» er neste, og merkbart tar Merlyn Wood over på verset til Ameer Vann, som nylig måtte forlate bandet, over et sample av Kanye Wests «Bound 2».
Les også: Brockhamptons Saturation II var å finne på Under Duskens liste over 2017s 20 beste album.
«GOLD» er nesten for mye å ta innover seg på en gang, med kjappe vokalbytter og medlemmer som alle kjører hvert sitt kaotiske show. Det er likevel noe ekstremt kult ved det kaoset som oppstår, og det hever låten. På «SWAMP» refererer de til seg selv som det beste boybandet i verden, og jeg kan ikke si at jeg er uenig. Merlyns vers på «SWEET» bygges opp hardt og leveres hardere, og Russel Boring følger opp med like mye bravado.
Publikummet får et lite pust i bakken på «FACE», og Russel er igjen tilbake med vokalprestasjoner på den rolige låta. Pausen varer ikke lenge før «SISTER/NATION» skaper moshpiter, med en skjærende og tung beat som får fram feststemningen. Medlemmene tar seg friheter i fremføringen, med rop som tømmer lungene for luft, og ekstra bass som får bakken til å riste. Låten blir et absolutt høydepunkt.
På kjærlighetslåta «SUMMER» har Bearface tatt frem gitaren, og med skranglete riff merker jeg at jeg nesten blir litt forelsket selv. «1999 WILDFIRE» blir en lang outro før showet avsluttes med «BOOGIE», med sin alarmerende intro. De kaller seg selv det beste boybandet siden One Direction, noe jeg vil si er en underdrivelse, for denne konserten er en av de beste jeg har vært på.