Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Øya: King Gizzard & the Lizard Wizard image

Øya: King Gizzard & the Lizard Wizard

Syren hadde best-før-dato på 70-tallet. 40 år med fermentering har likevel gjort den ekstremt potent.

En ny morgen har kommet og solen skinner endelig i Tøyenparken. Dag to av Øyafestivalen starter for meg med et av de største trekkplastrene på plakaten, den australske psykedeliske rockegruppen King Gizzard & the Lizard Wizard. Sekunder etter at samtlige av medlemmene, som består av tre gitarister, en bassist, en tangentist og to trommiser, har entret scenen, dundrer låta «Digital Black» fra høyttalerne. Gitaren til frontmann Stu Mackenzie fyker i alle retninger, og publikum er allerede fulle av energi under teltet på Sirkus-scenen.

Det glir sømløst over i «Vomit Coffin» som kjapt brytes av for «The Lord of Lightning», og de to duellerende trommisene får vist seg frem med buldrende rytmer. Moshpiter åpnes, og lukkes, når «Cellophane» tar over med sin harde, psykedeliske stil og skranglete gitarer. Når så «Sleep Drifter» fra albumet Flying Microtonal Banana tar over treffer publikum en stemningstopp, og vokalen til Stu tar rampelyset i noen øyeblikk.

Anmeldelse av Arctic Monkeys på Øya: – Det holder ikke å være sexy i 90 minutter.

Etter en gitarsolo går det igjen uten mellomspill over i «Rattlesnake», førstesporet til samme plate. Fra første ordet er moshingen i gang og vedvarer gjennom hele låta. De teaser med å spille ut låten før de starter hardt på igjen mot siste refrenget. «Crumbling Castle» tar over og fortsetter lekent og langstrakt i over ti minutter før den avslutter med en eksplosjon av lyder fra ensemblet.

Endelig får Stu seg en kjapp drikkepause, men det tar ikke lang tid før «The Fourth Color» er i gang. Dessverre ender vokalen og melodiene opp med å drukne i hverandre, og det blir for sløvt. Etter en kjapp snutt av «The Castle in the Air» kommer den mer rockete «Muddy Water» med mindre psykedeliske toner, men med høylytte og harde gitarriff. Det klarer ikke å dra opp stemningen igjen, og vokalen er fortsatt svak.

Anmeldelse av Brockhampton på Øya: – De kaller seg selv det beste boybandet siden One Direction, noe jeg vil si er en underdrivelse.

Når rekken fra Nonagon Infinity starter opp går det oppover igjen, med «Robot Stop» etterfulgt av «Gamma Knife», og til å avslutte konserten, «People Vultures». Med gitarspill på tenna, storslagne kombinasjoner fra gitarrekken og tømming av den siste skvetten som er igjen i energitanken til Stu blir det en verdig avslutning. Tross et parti med dårlig lyd og mangel på noen ønskelåter var dette utrolig kult. En moderne musikalsk syretripp som absolutt alle bør oppleve.