Rett og slett kjedelig

Det er trist at disse gutta kom helt fra Australia for å gi oss en så kjip konsert. Den kunne vært skikkelig bra, men det var bare for mange irritasjonsmoment gjennom konserten til at den kunne reddes. Fra starten av virker de tre frontmennene helt uinteresserte og apatiske overfor publikum, og ingen av dem klarte, eller prøvde å få noe særlig kontakt oss. Det hjalp nok heller ikke at de første to-tre meterne foran scenen var ganske tynt befolket, og de få som sto der rørte minimalt på seg. Mangel på finvær og litt for tidlig på dagen virket nok også inn, for ikke å snakke om de knivskarpe gitarene. At folk klarte å stå rett foran scenen uten ørepropper forbauser meg.

Men mest av alt led Rolling Blackouts av et kjedelig show og et repertoar bestående av tretti versjoner av én låt. Sistnevnte trenger ikke veie negativt, men for at det skal funke må bandet klare å engasjere publikum mer enn det bandet gjorde i dag. De hadde kjempebra energi på scenen, men den nådde bare ikke ut til publikum fordi frontmennene hadde nok med å stå for seg selv å nikke i takt, selv når de ikke sang tomt ut i luften.

Rytmeseksjonen derimot, var en fryd å følge med på, og jeg tok meg selv flere ganger i å lytte mer til bassist og trommis enn resten av bandet. De trykket ut fjellstø grooves fra start til slutt, og i motsetning til de tre fugleskremslene i front, så det ut til at de hadde det skikkelig artig.

Under siste låt, «French press», ble også resten av bandet varme i trøya og man merket det på publikum tvert. Det var ikke nok til å skape skikkelig festivalstemning, men folk begynte så vidt å danse og nikke litt mer entusiastisk. Det var nok fordi denne låta var mye bedre enn de andre, og guttene slapp seg litt mer løs med en leken jam. Jeg begynte først da å kjenne på stemningen jeg hadde håpt at Rolling Blackouts skulle mane frem, men til tross for det var jeg glad for at konserten var ferdig. Dette kunne ha vært en dritbra konsert, men den ble bare kjedelig.