Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Alice In Chains: Rainier Fog image

Alice In Chains: Rainier Fog

Noen få oppturer, men for det meste døsig. Vekk meg opp.

Grungebandet Alice In Chains slapp nylig sitt sjette studioalbum, Rainier Fog. Selv om bandets storhetstid muligens er forbi, finnes det noen godbiter å ta med seg her. Utenom disse kan du la plata fungere som fin bakgrunnsmusikk.

Plata starter lovende med en alarmerende rytme og nummen vokal på låta «The One You Know». Den fanger oppmerksomheten og viser seg fortsatt som en god grungelåt. Ikke for hard eller rask, men dyster og deilig. Tittelsporet «Rainier Fog» har en gitar som ulmer under overflaten gjennom hele låta som minner om tåke. Arrangementet skaper en forventning om forløsning, og innfrir uten at nummenheten som henger over det hele slipper taket. Jeg klarer ikke helt bestemme meg om det gjør låta enda mer tilfredsstillende, eller akkurat litt for lite givende.

Utover er det dessverre få låter som treffer meg på samme måten. Lydbildet er alt for døsig og numment, til og med for grunge å være. «Red Giant» er et prakteksempel på en slik låt, sammen med påfølgende «Fly». Og neste der igjen, og neste der igjen… Sjangeren kan ikke forsvare at hver låt høres lik ut. Eller, de høres kanskje ikke helt like ut, men de er for kjedelige til at jeg gidder å merke meg forskjellene.

Avslutningen på Rainier Fog blir heller ingen enorm opptur. «All I Am» er en fin låt med vakkert fingerspill og noen fine tema i komposisjonen. Likevel må jeg konsentrere meg for å lytte, da alt jeg hører er tåken av melodisk støy. Konklusjonen må dessverre bli at Alice In Chains ikke imponerte voldsomt med denne skiva. Det kan funke med tåkelagt og nummen grunge, men her blir det ofte litt for mye av det gode. Jeg savner flere tydelige holdepunkter som vekker meg, slik som «Rainier Fog» og «The One You Know» gjør.