Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article That’s how you know it’s live image

That’s how you know it’s live

Det ble et minneverdig show med ex-gitaristen i Sonic Youth.

Sonic Youth legenden spilte på Byscenen lørdag. Selveste Lee Ranaldo, poet, visuell kunstner og ex-gitarist i bandet. Denne konserten har jeg gledet meg til lenge.

Å miste følelsen av tid er lett når Ranaldo bygger opp lydlandskapene sine, som han etter tredve år med støyrockbandet Sonic Youth har perfeksjonert. Jeg hadde store forventninger til denne konserten, og Ranaldo skuffet ikke. Tvert imot klarte han å imponere så til de grader. I tillegg til konserten var det også en filmfremvisning og et kort intervju med diskusjon ledet av Byscenens daglige leder Ulrich. Et interessant konsept som ikke alltid funket så bra.

Les også: – Ivan Ave varter opp med jazzete beats, groovy stemning, og en trivelig vibe

Litt på overtid og med noe lydtrøbbel startet kvelden med en fremvisning av fem filmer som gav oss utsnitt fra Ranaldos musikalske utvikling og karriere. Filmene dekket alt fra konserter av Glenn Branca, en tidlig inspirasjon for Ranaldo, til et av hans nyere prosjekter med videokunstner Leah Singer og inneholdt opptak av livet på turné med Sonic Youth. Filmene, som til sammen varte en halvtime, gjorde seg bedre enn forventet som en innledning til selve konserten. Publikum var passe hypet og sto i jubel da Ranaldo gikk på scenen etter siste klipp.

En intens og utstrakt versjon av «Moroccan Mountains» innledet selve konserten, hvor vi fikk se og høre alt man forventer av et tidligere Sonic Youth-medlem. Aktiv bruk av feedback, cellobue brukt på gitaren og trommestikker stukket mellom strengene ble brukt til å slå eller stryke gitaren i alle kriker og kroker. Alt dette brukt til å bygge opp massive lydvegger i mellom mer tonale strekk hvor Ranaldo nærmest resiterer tekstene sine i spoken word, med sin umiskjennelige nasale stemme. Han er en mester i å ta plass og fylle scenen. Man sitter aldri med følelsen av at noe mangler.

Fans på nostalgitripp

Flere av oss klarte ikke å holde gleden tilbake, deriblant en tullete finne som flere ganger måtte opp til scenekanten og få en high five fra Ranaldo, som tok det hele med et stort smil og godt humør. Det er tydelig at Sonic Youth ennå har mange dedikerte fans, og det ble i løpet av konserten tydelig at denne kvelden var en kraftig nostalgitripp for gamle fans. Fint og godt det, men siste del av intervjuet, hvor Ranaldo tok i mot spørsmål fra salen, ble ødelagt av disse tyvetalls nostalgitrippene.

Les også: – Lydproblemer stopper ikke Linni

Spørsmålene fra publikum handlet som forventet utelukkende om Sonic Youth, og musikkutstyret Ranaldo brukte. Hva er greia med jazzmastere? Hvilke pedaler bruker du? Kommer Sonic Youth til å spille sammen igjen? Hva er egentlig meningen bak den der obskure B-siden fra ‘87? Helt uinteressant og gørr kjedelig.

Et kjapt søk på nett gir svar på det meste av det. Heldigvis stilte moderator Ulrich bedre spørsmål, som lot Ranaldo snakke løst og fritt om sin kreative prosess og eget virke, utenfor Sonic Youth. Intervjuet ble en litt rar og antiklimatisk slutt på et ellers bra show.

Men som Ranaldo så passende kommenterte etter en av gitarpedalene hans streiket:

«That’s how you know it’s live - Things get fucked up.»