Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Et anstendig, men lekent møte image

Et anstendig, men lekent møte

Trøndelag Big Band tok med seg saksofonkometen Seamus Blake til Dokkhuset.

Det er ingen tvil om at det er duket for en skikkelig helaften når Trøndelag Big Band får besøk av selveste Seamus Blake på Dokkhuset denne mandagskvelden. Det er som vanlig et godt oppmøte, da det pleier å være fullt hus under disse konsertene. Snittalderen er relativt høy, men gammel som ung – det er forventning i luften.

Seamus Blake er en av de store samtidsnavnene innen moderne post-bop. Bosatt i New York, hvor han har sin egen kvintett, i tillegg til å være med i Mingus Big Band. Han er virkelig en av de store toneangivende jazzsaksofonistene i vår tid og har vært i Norge flere ganger, blant annet med Bridges og albumet med Live in Norway.

Første låt er «Subterfudge» fra 2009. Et drivende trommespill med underliggende bassostinat kjører det hele i gang, og dermed er post-bopen ankommet. Her er det er bare å slappe av. Bandet låter samlet og dynamisk, uten overspill. Kompets lekenhet gjør at storbandet i større grad fungerer som en forstørret trio, og kan med andre ord la frasene til blåsen flyte som fine svar til saksofonistens solo. Blakes ekstroverte saksofontone strømmer ut i salen som sammen med kompet utgjør et energisk muskeltog. Soloer krydres til tider med dissonerende støt, som deretter brått avslutter låten. Videre får vi «Gracia», og deretter «Reach Deep» med Diana Payton på vokal, som vi får høre mer av videre ut i konserten.

Storbandet spiller med overskudd nok til å tilføre lekenhet til Blakes låtmateriale. Flere partier låter pompøse, og kler saksofonstjernens energiske tilstedeværelse. Det låter anstendig, til tider svulstig, men også på sitt vis episk. Med Håkon Mjåseth Johansen bak trommene eksisterer det nerve i soloene. Ofte blir Blakes spillestil veldig pyntelig – men med dette kompet blir det en mer nevrotisk Blake vi hører, noe jeg virkelig liker. Energien er på topp, og flere soloer ender i høydepunkter som også beveger seg dynamisk. Med funky underlag får jeg neo-bop-vibber spesielt på låten «Way Out Willy», hvor disse hurtige fraseringene ender i lange skrik.

Etter pausen får vi flere perler servert. Her blant annet låten «Jupiter», som virkelig får foten til å gå. Det svinger som bare juling. Vi får servert en saksofonsolo fra Erlend V. Kongtorp som virkelig vekker oppsikt. Med et flytende melodisk forløp legger han seg på et magisk vis oppå kompet, hvor frasene flyter pent om hverandre og lever sitt eget liv. Dette med en tydelig, distinkt tone som briljerer i hans fine musikalitet. Det skal bli gøy å høre mer fra denne musikeren. Seamus Blake tar etter hvert over, og vi får servert et energishow med eksplosiv fraseringsevne.

Konserten avsluttes med «Amuse Bouche», en syngende duett mellom Payton og Blake. Paytons alt-stemme låter pent og hun formidler med fin tilstedeværelse som tilfører nerve. Denne musikal-lignende låten er pompøs, og til tider litt for koselig. Det settes større pris på Blakes saksofonspill enn syngingen. Låta får en vakker saksofonsolo, som krydres med akkompagnement av blåsen som forsterker Vaudeville-følelsen. Deretter sendes stafettpinnen videre til Sturla H. Nilsen som med sin luftige trompetfrasering gir en myk avslutning. Stykket handler om ”food and love”, slik den blir introdusert av Blake. Dette er med andre ord assosiasjoner som blir forsterket i musikken.

Den i alt to timer lange konserten, inkludert pause, gav publikum en fin reise inn i Seamus Blake sine komposisjoner. Storbandet forsterket en lekenhet blant anstendigheten, spesielt med det ekstraordinære kompet. Konsertens høydepunkter var «Subterfuge», «Way Out Willy», «Jupiter» og «Amuse Bouche». Min ene kritikk er at Trøndelag Big Band av 18 musikere på scenen kun hadde med seg en kvinne i sin besetning. Dette kan det gjøres noe med.