Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Mann fra Hadeland image

Mann fra Hadeland

Eldar Vågan i Vazelina trenger ingen introduksjon. Han forteller om det første møtet med Høggern, om ville Stortinget-stunt og om utfordringene ved å spille for tørrlagte skotter.

Fredag den 14. september spilte Vazelina Bilopphøggers for en fullsatt Storsal. Høggern hadde både en og to lookalikes i salen, surfbrettene hadde blitt klippet ut og malt, swing ble swunget og Vazelina viste seg like populære nå som da de startet, om ikke mer. Tross et ungt publikum for det noe aldrende bandet, er ikke studenter nypløyd mark for Vazelina.

– Vi i Vazelina må ha rekord i å spille for alt mulig slags publikum. Vi spiller for folk som ikke ser og hører, for femåringer og for kongelige. Den eneste gangen vi har fått problemer var da vi spilte for skotter. Det var på et julebord hvor de hadde hyra oss til å spille i en time, og de måtte vente til vi var ferdige før de kunne ta den første drinken. Men det gikk det og.

Møtet med Høggern

[ image ]
Foto: Jonas Halse Rygh
I 1979 startet det som skulle bli en av norsk musikkhistories mest mangfoldige bandkarrierer på en romjulsfest hos bilopphøggeren Arnulf «Høggern» Paulsen. Han startet bilopphøggeriet, som bandet er oppkalt etter, og er med sin sølvhvite manke og karakteristiske leopardpelskrage trolig Vazelinas mest ikoniske medlem. Vågan husker godt førsteinntrykket av den karismatiske trommeslageren.

– Høggern og jeg kommer fra samme nabolag, men han er elleve år eldre. Jeg husker ham som en tøffing. Han var den første på Toten med langt hår, noe han ble arrestert for av politiet i 1967, og han hadde racerbåt. Han hadde også en buss som han brukte til å trekke racerbilen sin med da han kjørte rallycross.

Vågan spilte på den tiden i rockebandet Baiage, og da bandet trengte sjåfør stilte Høggern opp med bussen sin. Like etter var et av norsk musikks mest ikoniske partnerskap et faktum.

– En dag det var fest hjemme hos Høggern i romjula oppdaget jeg at han hadde et trommesett og en kassett med Robert Gordons Rock Billy Boogie, som var en av favorittene mine. Da gikk jeg hjem og hentet gitaren min. Vi spilte gjennom låtene på kassetten og etter hvert begynte jeg å finne på norsk tekst til sangene. Det var egentlig utgangspunktet for hele bandet.

Underveis i samtalen kommer Høggern selv på tråden. I karakteristisk stil gjengir han dåpen på sin egen ordknappe og underfundige måte.

– Vi hadde fest hjemme hos meg, hvor Eldar var med. Han henta gitaren sin, og så var vi i gang.

En del av den norske folkesjela

I 1980 kom debutalbumet 24 timers service med blant annet låtene «Gi meg fri i kveld», «Fotsoppdænsen» og «Lån meg tenger», sistnevnte fritt etter «Love Me Tender» av Elvis Presley. Som titlene antyder kretser Vågans tekstlige univers rundt en innlandstilværelse preget av gamle biler, brokete dameforhold, hjemmebrent og gjeld. Den arketypiske Vazelina-figuren er en middelaldrende, enslig og litt tafatt mann, portrettert med like store mengder humor, varme og sårhet.

Ifølge Vågan opererte Vazelina helt fra begynnelsen av i grenselandet mellom spøk og alvor.

– Det begynte mest som et eksperiment, bare på tull egentlig. Så gikk det jo over all forventning, og da måtte vi jo nesten fortsette med det.

Og over all forventning gikk det virkelig. På 1980- og 1990-tallet etablerte Vazelina Bilopphøggers seg som et av Norges mest folkekjære band, med Grandiosa-reklamer, julekalender, tegneserier, en rekke revyer, juleoppsetninger og sommershow, i tillegg til en jevn strøm av plateutgivelser.

– Vi har gullplate på alle de tretten eller fjorten albumene vi har gitt ut. Den fikk vi overrakt av sjefspsykologen Berthold Grunfeldt, på bakgrunn av effekten vår på humøret og psyken til den norske befolkningen.

[ image ]
Foto: Jonas Halse Rygh

Fra Mjøs-kultur til høykultur

Gjennom karrieren har Vazelina vært kjent for en rekke stunt, som for eksempel da Høggern gikk løs på stålgitteret i garderoben med motorsag under landsfinalen i rocke-NM i Trondheim. Da andreplata Slitin i knea skulle lanseres hugget bandet opp en bil like utenfor Stortinget.

– Vi hadde pressekonferanse på restauranten utenfor Grand Hotel på Karl Johan, og der høgde vi opp en Ford Cortina til molekyler i løpet av fem minutter. Vi hadde kjørt bilen på henger fra høggeriet inn til Oslo og preparert den slik at det bare var å sparke hardt og slå med økser på de rette plassene for å få bilen til å falle fra hverandre.

Ifølge Vågan fikk stuntet også politisk oppmerksomhet.

– Vi fikk et bilde av Viggo Sandvik (forhenværende Vazelina-vokalist, journ.anm) på taket på Cortinaen, mens Kåre Willoch stakk hodet ut fra vinduet i Stortingsbygningen. I ettertid kom han med en politisk farget replikk om at det måtte være lite å foreta seg for ungdommen nå om dagen.

De siste årene har Vazelina gradvis endret status fra et rølpete bygdeband til å bli anerkjent som en høyverdig del av den norske kulturhistorien. Renessansen har blant annet gitt utslag i en egen meme-side på Facebook, skryt i Morgenbladet og spillejobber på en rekke festivaler. Festivalrunden har gitt ny giv til bandet, som ellers har jobbet mye med teater de siste årene.

– Vi tok et businessmøte i fjor, oss karene i mellom, hvor vi bestemte oss for å gå over fra å spille teater til å spille festival. Det tok oss ti sekunder. Da slipper vi den belastningen det er å måtte bruke halve året på å øve inn nye ting og å gjøre oss aktuelle hele tida. Det gikk veldig bra. Vi trakk flest folk på alle festivalene vi spilte på, og da ble det en ny runde i år også.

Slik ble det også spillejobb på Studentersamfundets ølfestival, hvor den Vazelina-inspirerte IPA-en «Totenpale» ble lansert med Vågan-tegnet etikett. Til tross for at ølfestival på Samfundet nok trekker en annen demografi enn trekkspillfestivalen i Skjåk, mener ikke den sedvanlige ordknappe Høggern at det er nødvendig å endre Vazelina-oppskriften av den grunn.

– Det er jo de samme låtene.